KØBENHAVN/LILLESTRØM: Høgli erkjenner at han er den litt «sære» på landslaget og at han faller ut av samtaler når temaet er tatoveringer, raske biler og Playstation. I dette intervjuet snakker den lærerutdannede landslagsbacken om samfunnsansvar, FIFA-pamper, forbildet Gro Harlem Brundtland, eleven som ble skutt på Utøya – og frykten for solstråler.
Direkte klokken 20.45: Norge-Aserbajdsjan
— Jeg har ikke interesse for biler. Jeg har en «leaset» BMW, jeg vet ikke hvilken modell det er eller hvor mange hestekrefter den har. Men det som skjer i samfunnet engasjerer meg. Jeg følger med ganske bredt på ulike ting. Ting som engasjerer meg innen politikk og idrett, for eksempel #tacklehomophobia-kampanjen.
- Du reagerte da NFF la ned forbud mot regnbueflagg i en landskamp mot Russland i fjor?
— Vi har mye å gå på i fotballen. Det er garantert mange homofile fotballspillere. Men de har ikke kommet «ut». Og hvorfor har de ikke det? Jo, sannsynligvis fordi det ikke har vært klima for det. Om Norge kan være et foregangsland på det, så må vi gjøre noe. Det er jo ikke noe kontroversielt standpunkt, heller. Vi lever i 2015 og det burde være en selvfølge. - Men det ble likevel vanskelig å få gjennomført en markering i Norge?
— Ja, det var det. Det er politikk alt det der.
- Du har tatt initiativ til sykehusbesøk og veldedige formål landslagsspillerne kan stille opp for?
— Når man er landslagsspiller har man en viss status. Den har jeg lyst å bruke. Men jeg har lyst å bruke den på samfunn, til nytte for fellesskapet. Jeg ønsker ikke å berike meg selv. Det handler om å stille opp på ting. På landslaget har vi nå en veldedighetskonto der det hvert år kommer inn noen hundre tusen kroner. Vi skal gi mye penger på neste samling. Vi skal gi mellom 600.000 og 800.000 kroner til veldedige formål.
- Denne kontoen må du fortelle litt mer om.
— Det er i samarbeid med NISO. Hvert år kommer det inn en del markedspenger til spillerne, en del av de pengene går til en veldedighetskonto. Der står det nå nesten 1,2 millioner kroner. Vi skal gi 200.000 kroner til «Gi rasisme rødt kort», vi skal gi 200.000 kroner til «sykehusklovnene», vi skal gi 200.000 til Syria via UNICEF, vi skal gi 150.000 til et prosjekt for barn på Radiumhospitalet.
- Det å tilrettelegge for fotballspillere etter endt karriere er en jobb du kan tenke deg i fremtiden?
— Det er vanskeligere og vanskeligere å komme seg ut av landet. Det vil hope seg opp en del spillere som ikke får kontrakter i fremtiden. Jeg tror det kan være lurt allerede nå å tenke utdannelse. I Norge mangler vi et mellomledd mellom spiller og et universitet. Det er ikke så lett for en ung spiller å si «hallo, jeg må ha en spesiell tilrettelegging». Det burde vært en ansatt, i regi av NISO, NFF og Norsk Toppfotball, som hadde det som oppgave å samarbeide med spillerne og være et mellomledd opp mot et universitet. Det er ofte det som står i veien mellom en spiller og utdannelse. For eksempel at en bortekamp står i veien for en eksamen. Hva skjer da? Jo, han må vente i et halvt år på neste mulighet.
- Du har besøkt Stortinget under landslagssamlinger?
— Ja, det stemmer. For mange år siden, da jeg spilte i Bodø/Glimt, dro jeg til Oslo på ferietur. Jeg skulle på omvisning på Stortinget. Men det var lang kø utenfor og jeg var den siste som ikke kom inn. Men nesten 10 år senere, i forbindelse med valget i 2013, fikk jeg endelig muligheten da vi hadde litt fri på en landslagssamling. Brede (Hangeland) og jeg tok turen. Jeg husker det som en stor opplevelse, absolutt. - Mange fotballspillere ser opp til stjerner som Messi, Zlatan, Cristiano Ronaldo. Du har Gro Harlem Brundtland som forbilde?
— Ja, det har jeg. Jeg ble så imponert over det hun gjorde som kvinne. Hun slo gjennom i et manndominert Arbeiderpartiet. Hun ble første kvinnelige statsminister. Og hun har gjort mye bra etter sin politiske karriere.
- Til den danske avisen BT har du sagt at fotballen er en så kynisk verden at du aldri kan bli trener?
— Jeg er ikke typen. Jeg har ikke spiss tunge og spisse albuer. Jeg har stor beundring for dem som har det. Jeg kunne heller ikke blitt noen fremtredende politiker. Min rolle er litt mer tilbakelent. Jeg sammenligner meg med en gitarist i et band, som gjør en god jobb, men ikke er helt der fremme. Men samtidig er han litt kul likevel. Plutselig er han der fremme og drar noen soloer ...
- I samme intervju sa du at du betaler skatt med glede?
— Ja, det gjør jeg absolutt. Jeg synes skattenivået i dag er veldig fint. At vi betaler etter evne. Det er rett og rimelig.
- Men her i Danmark betaler du kanskje kunstnerskatt?
— Det er nå engang slik reglene er i Danmark og jeg hadde tjent mer om jeg hadde valgt å bli værende i Belgia. Jeg er veldig for å betale etter evne og bygge opp ei sterk statskasse til glede for dem som er på gulvet. Det er altfor mange som sliter, vi kan alle være med å bidra. Fellesskapet er det viktigste for meg. Både som fotballspiller og menneske. Man skal være til hjelp. Jeg liker ikke egoistisk tankegang, jeg liker fellesskapet. - Er egoisme det verste med fotballen?
— Det kan du godt si. Det er blitt mye penger. Og penger skaper idolisering. Men jeg synes forsåvidt de største stjernene er flinke til å bidra opp mot for eksempel veldedighet.
- Mitt inntrykk er at mange idrettsutøvere gruer seg for å blande sport og politikk. Er det riktig?
— Ja, det kan stemme. Men det kan også gå på interesser. Selv ser jeg på det som ufarlig. Dersom man fremfører en mening på en ordentlig måte er det uproblematisk.
- I siste utgave av fotballmagasinet Josimar fikk alle kapteinene i eliteserien spørsmål om hva de syntes om både Qatar-VM og FIFA. De var bekymret for et VM på vinteren, ikke arbeidernes kår. Er de redde eller bryr de seg ikke?
— Det er veldig vanskelig å svare på. Jeg vet ikke når de fikk spørsmålene, kanskje det hadde blitt andre svar i dag? Jeg kjenner mange fotballspillere som bryr seg. Jeg tror det er viktig at vi som har litt status kan bruke det til samfunnets beste, ikke bare tenke på oss selv.
- Hva er fotballens største utfordring de neste 10 årene?
— Det er mange ting. Det er viktig å få FIFA på rett kjøl. Det gjelder arbeiderne i Qatar, det gjelder rasisme. De må gå foran og sette standarden. Vi må leve opp til mottoet Fair Play, og det gjelder alle nivåer. Det kan virke som representantene fra FIFA er der kun for å dyrke seg selv og sin egen vinning. Fotballen er verdens største idrett, det er en samfunnsaktør, og gir muligheter til å skape fred, likeverd og respekt i verden.
- Er arbeidernes forhold i Qatar et viktigere tema enn om du og Norge kommer til EM neste år?
— Ja, soleklart. Det kan ikke sammenlignes. Om de får det bedre bytter jeg det ut med en EM-tur. - Dette sier du med hånden på hjertet?
— Ja, jeg mener det 100 prosent. Jeg tenker som familiefar. Jeg tenker på arbeiderne som har barn og familie som sitter hjemme og venter. Om jeg hadde hatt valget her og nå ville jeg byttet bort en EM-plass. Det ville ikke vært noe valg.
- En av dine elever fra da du hadde lærerpraksis ble skutt på Utøya?
— Ja, men hun overlevde heldigvis. Og hun fungerer utmerket nå i dag. Jeg så at hun skal studere i Frankrike. Rett etter at det skjedde sendte jeg en melding til foreldrene. Jeg ba dem hilse så mye. Det er en naturlig ting å gjøre.
- Hvor stor problem er mobbing innenfor fotball?
— Jeg tror det speiler samfunnet ellers. På seniornivå har miljøene vært gode i alle klubbene jeg har vært i. Men det kan være at det er litt verre ne4d i årsklassene. Og igjen: Er det noe idretten kan gjøre, så er det å få ned de tallene. Idrettens essens er å møtes, spille på lag, man visker ut forskjellene på en fotballbane.
- Hvilket inntrykk tror du resten av landslaget har av deg?
— Jeg er sikkert en kjedelig type. Jeg kan ikke bidra mye i diskusjoner om biler og playstation. Jeg sitter og spiser. Da holder jeg helt stille. De andre ser nok på meg som en seriøs type, men samtidig litt traurig.
- Fotballgarderoben er brutal. Må du være ekstra trygg før du slår rundt deg med vitser?
— Ja, det har vært et problem i alle klubbene jeg er kommet til. Jeg har alltid brukt lang tid på å slå ut i full blomst. Det er ingen bra egenskap. Jeg ser mange spillere og hvor fort de finner seg til rette i garderoben, mens jeg må skape et forhold til hver enkelt person før jeg kan slå ut i full blomst.
- Husker du det første møtet med John Carew?
— Ja. Det var på Hotel Bristol. Jeg var etterinnkalt og kom sent på kvelden. Jeg kom inn og skulle sette nøkkelkortet i låsen og der kom Carew ut fra sitt rom. Han hadde null peiling på hvem jeg var. Han ga meg et lite nikk og gikk videre. Men på frokosten dagen etter ble Carew gjort oppmerksom på at jeg spilte på landslaget. Jeg kjenner Carew som verdens hyggeligste gutt, og han hadde båret veska inn på rommet og ønsket meg velkommen om han hadde visst hvem jeg var. - Stemmer det at du har et anstrengt forhold til sol?
— Ja! Når jeg kommer til nye klubber, det skjer ofte på sommeren, kler jeg meg alltid i shorts, korte sokker og t-skjorte, bare for å bryte isen. Sånn at de kan komme med vitsene, om at jeg er albino og alt det der. Jeg er veldig lys og blir veldig fort solbrent. Det er faktor 50 med en gang det er finvær.
- Da stemmer det sikkert også at du på en treningsleir i Thailand gikk med en klokke med UV-alarm som ulte da det ble litt for mange solstråler?
— Ja, jeg kjøpte ei klokke på en netthandel. Jeg stilte den inn og da det ble et visst nivå på UV-strålingen begynte den å pipe. Da var det bare å komme seg i skyggen...