Fotballen er seg selv lik, det jukses og krangles i alle divisjoner, på milliardnivå og på millionnivå.

Norges Fotballforbund er kanskje det av FIFAs medlemmer der åpenheten er størst, der økonomien er under best kontroll, der virksomheten er mest gjennomsiktig. NFF er veldrevet.

Men under forbundstinget denne helgen går representanter for både små og større klubber til angrep på NFF-ledelsen, støttet av Norges nest største avis.

Må ikke avfeies

Det er angrep som må tas på alvor, for det som foregår, er en kamp om hvor makten skal sitte i norsk fotball, på Ullevaal eller ute i klubbene.

Under president Yngve Hallén har det skjedd en formidabel opprustning i NFF sentralt. Omsetningen og inntektene har steget kraftig, i likhet med antall ansatte. Lønnsnivået er blitt som man kan vente i en millliardvirksomhet. Høyt.

Samtidig må de fleste av klubbene i eliteserien hvert år selge sine beste spillere og si opp ansatte for å få det til å gå rundt. Og klarer de det ikke, truer NFF med å frata dem lisensen.

Meningen med NFF

Egentlig er det et spørsmål om veivalg på høyeste nivå. Skal NFF fortsette å vokse sentralt, eller skal midler og makt gå tilbake til klubbene? Sagt på en annen måte: Skal NFF ledes etter bedriftsøkonomiske prinsipper med verdiskapning (les: høyere inntekter) som mål, eller skal NFF nøye seg med å være et serviceapparat for den aktive fotballen landet rundt?

Det er ingen tvil om at de fleste småklubbene og stadig flere av toppklubbene mener det siste.

I praksis vil det si et redusert apparat på Ullevaal Stadion, kun rettet mot å drifte norsk fotball. Færre ansatte, bort med konsernmodellen, lavere inntekter, måtehold i alle forhold, slik det sømmer seg en frivillig bevegelse som norsk fotball er.

Det er dette den nye presidenten og det nye styret må avklare først.

Dersom de vedtar en organisatorisk nedbygging på Ullevaal, så er det fristende å si at den nåværende NFF-ledelsen har seg selv å takke.

Og noen flirer

I mange år har fotballfolk flest flirt av det de kaller stormannsgalskap i NFF. Det kan virke komisk når NFF-ledere og trenere opptrer som om Norge er en stormakt i fotball – og bruker språk og penger deretter.

Når sannheten skal sies, spesielt om vi ser på A-landslaget, er den at Norge er omtrent som Latvia i langrenn og Sør-Korea i skihopp. De er med, men er ikke å regne med.

Det kan sies svært mye bra om Norges Fotballforbund ut fra de premissene som er lagt av president og styre. NFF fungerer.

Men en godt utviklet følelse for stemningen ute i klubbene og blant folk flest, det har de ikke.

Flott og farlig

Derfor kan de flotte seg med å sende like mange ledere og trenere til bortelandskamp som de sender spillere. Derfor kan de ansette en spesialtrener for nesten hver lagdel på A-landslaget uten å spørre om disse spesialistene virkelig rekker å gjøre spillerne bedre på to dager før en landskamp. Derfor kan de la spillerne få et tomt ekstrasete ved siden av seg selv på korte flyturer i Europa.

Derfor kan de sende 12 mennesker til Trondheim for å dele ut gullmedaljer til Rosenborg. Derfor kan de sende en stor tropp til fotball-VM i Brasil uten å spørre seg om dette virkelig gjør de 375 000 norske fotballspillerne bedre.

Noen passer på

Alt dette er påpekt av avisen VG foran fotballtinget. Det er kampanjejournalistikk av verste slag, sier de i NFF.

Ja vel. Men da kan vi ta turen ut på banen. En forsvarsspiller skal ikke gi dommeren en anledning til å dømme straffe. For plutselig blåser han.

Den som har tenkt igjennom alle forhold, trenger sjelden å frykte journalister.

Og det vil bli skrevet mer om pengesløsing og stormannsgalskap i NFF dersom ikke den nye presidenten og hans styre tenker grundig igjennom hvem Norges Fotballforbund er til for.