Når Brann spiller kamp, tipper jeg at de ansatte på hjerteavdelingen på Haukeland sykehus slår av alle TVer. De vet at Branns kamper setter alle bergenske hjerter på harde prøver.

Kampene svinger mellom de dypeste daler og de høyeste fjell. Svettetokter og neglebiting, høy puls og høye primalskrik er noen av fasene og tilstandene som enhver Brann-supporter må gjennom når Brann spiller. SKB gir oss ikke et øyeblikks fred. Det er en følelsesmessig berg— og dalbane fra første til siste spark.

Men så lenge Brann vinner er det bare vidunderlig. Når det avgjørende målet scores, og når dommeren blåser i fløyten for siste gang, er det et adrenalinkick av de sjeldne.

Mot Viking endte det godt igjen. Brann har nå vunnet fem av de seks siste seriekampene, og da tilgir vi glatt at Brann spilte en usedvanlig svak kamp. Viking dominerte og var helt klart det beste laget i banespillet. Men Viking måtte ha mange sjanser før de klarte å overliste Piotr. Brann trengte knapt én eneste sjanse før ballen lå i mål. Topplaget fra Bergen har nemlig spillere som Guastavino og Ojo, spillere med det lille ekstra. Målscorere. Og derfor bikket resultatet vår vei.

Dessuten gjorde Skarsfjords menn få personlige feil i avgjørende situasjoner. I motsetning til Viking. Der florerte det med tabber. Rune Jarstein glapp, King Osei Gyan falt og Johan Lædre Bjørdal ga Brann en høyst unødvendig corner i det 85. minutt, på stillingen 2-2. Det ble utslagsgivende.

Ekstra deilig var det at kampen ble avgjort av supporternes egen mann, Fredrik Haugen. For en lykke det var å se den ballen gå i mål.

Alle siddiser er nok enige i at Viking fortjente poeng, men det bryr vi oss fint lite med. Vi tar poengene og fortsetter vår ferd oppover på tabellen.

Rune Skarsfjord har skapt en gjeng som blør for drakten. Et lag med høy moral, et lag som etter 18 serierunder har 32 poeng. Det er uvirkelige tilstander.