Trolig kommer Joshua King aldri til å oppleve en landskamp hvor alt klaffer så formidabelt – én målgivende, to mål, sterk i alle situasjoner.
Men bare litt av det han fikk til mot Malta, vil være nok til at Norges spissproblem blir mindre. For han har så mye på repertoaret at det vil være nyttig med bare en del av det.Får han Mats Møller Dæhli og laget for øvrig med seg på samme måte som denne gangen, først og fremst når det gjelder viljen til å ta ansvar og gå for seier, kan Per-Mathias Høgmo snart si at «jeg har rett, disse guttene er på rett vei».
King og Norge herjet med Malta
De kan
Visst kan Norge skape målsjanser. Ja, Norge kan score på dem også. Bare motstanderen er svak nok.
Slik kunne man gjøre seg spydig over det norske landslaget enda en gang. Men det er det ingen grunn til.
En svakere motstander skal beseires, kontant og uten unnskyldninger, slik Norge gjorde.
En svakere motstander skal straks få følge det intense ubehaget som ligger i å føle seg fysisk underlegen, slik det samlede norske laget og spesielt Joshua King og Alexander Tettey sørget for.
En svakere motstander skal aldri få sjansen til å samle mot. Og Norge var over dem nesten med en gang. Malta kom ingen vei.
King og Dæhli
Joshua King, beruset av sin egen overlegenhet, fikk sin første målsjanse allerede etter to minutter, etter fremspill fra Mats Møller Dæhli. Lovende.
Samme Dæhli spilte vegg med King og scoret før omgangen var halvspilt – følsomt og smart utført av begge to. Dæhli løp 80 meter før han kom i scoringsposisjon. Briljant.
King gikk solo to minutter senere og ordnet 2-0 etter en demonstrasjon av både hurtighet og teknikk, mens stakkars Zach Muscat lå på ryggen og så King jage forbi. Nådeløst.
Lekestue
Dæhli og King, King og Dæhli. Og King skulle også hatt straffespark da han ble felt like etterpå. De to gjorde Ta’Qali nasjonalstadion ved byen Mosta til sin egen lekestue.
På blokken skrev jeg i pausen: «Har vi noen gang sett en norsk landslagsspiller dominere så mye som King i denne omgangen?».
Fristelsen har aldri vært større til å notere billige ordspill på navnet til banens monark.
Kings festaften
Nei, kanskje aldri, men «kanskje» kunne vært strøket allerede i andre omgangs åpningsminutter. Dæhli og Per Ciljan Skjelbred kombinerte på høyresiden, og da innlegget kom, var King så sikker på å score at han knapt blunket da ballen gikk inn — helt nede i hjørnet. Verre er det ikke, når blikket og ballfølelsen er bra nok.
Da kan vi jo spørre hvorfor King bare har lagt to mål på sine 13 landskamper tidligere. Forklaringen er neppe vanskeligere enn at han var yngre, var blitt mindre tillit i klubblagene og innerst inne manglet den selvtilliten han viste utad.
Betyr dette at vi har løst spissproblemet for en del år fremover? Dessverre er det ikke slik at en spiss kan score på bestilling, heller ikke de beste i verden scorer hver gang. Allerede mot Bulgaria mandag venter større oppgave på Joshua King, for han blir bulgarernes hoggestabbe.
Ikke utlært
Per-Mathias Høgmo sitter igjen med mye mer enn "dette var god opplæring", som han har gjentatt etter de tapte kampene. Men han kan heller ikke konkludere med at "vi er ferdig opplært", for ennå vet vi ikke hvor mye av dette godspillet Norge klarer å ta ut når motstanderne blir kvassere.
Men man kan ikke være mer enn totalt overlegen, og det var Norge - gjennom hele kampen. Fysisk, teknisk, tankemessig, kreativt, Norge var best i alt.
Og enda mer gledelig: Vi klarte å få resultater av det, fordi spillerne mye mer enn tidligere var villig til å ofre svette og spenne muskler. De seige, tunge løpene blir aldri gammeldagse, heller ikke de viljesterke taklingene.
Eksempel: Mats Møller Dæhlie 80 meters spurt før han scoret Norges første mål.
Vi trenger enda mer av denne seiersviljen på Ullevaal mandag kveld.
Og før denne kommentaren er over, kan det være grunn til et lite spørsmål om hvorfor ikke Martin Ødegaard ble brukt. Hvis han ikke skulle få slippe til her, så er det kanskje litt snålt at han ble tatt med i troppen.