DOBBEL SELFIE: Ingrid Syrstad Engen og Caroline Graham Hansen ble omringet etter kampen på Stadion. Hordene av barn ville ha bilder sammen med dem. Vegard Wivestad Grøtt / BILDBYRÅN NORWAY

«Nå er de A-kjendiser. Det er det barna som sørger for.»

KOMMENTAR: Det er barna som leder an når kvinnefotballen snart får den statusen den fortjener.

Nesten 11.000 tilskuere. Et konstant sus av elleville barn og deres nesten like ivrige foreldre. Autografkøer og selfie-oppstillinger.

90 minutter pluss tillegg med pur positivitet.

Bergen tente voldsomt på anledningen til å ta seg en ny fest. Da Norge møtte England til treningskamp tirsdag, ble Brann Stadion brått mer folksom enn på de fleste seriekamper, men publikummet var et ganske annet.

For det er barna og tenåringene som viser oss hvordan vi skal ta imot landslagsstjernene.

Noen dager i forveien var jeg i Alvøen idrettspark da Englands fotballjenter skulle trene. Der hadde også horder av barn møtt opp for å se og møte noen av verdens flinkeste fotballspillere.

En selvfølge?

Kanskje. Og helt opplagt hvis det hadde vært noen av de fremste mannlige fotballspillerne i verden som hadde benyttet kunstgresset inne i skogen i Bergen vest.

Les også

Brann om mulig kvinnesatsing: - For mange uavklarte spørsmål

POPULÆR: Cecilie Fiskerstrand er arvtakeren som keeper for de norske kvinnene. Hun ble omringet etter kampen på Stadion. Vegard Wivestad Grøtt / BILDBYRÅN NORWAY

Men hvor mange internasjonale kvinnelige fotballstjerner kjente jeg navnet på da jeg vokste opp?

Svaret er pinlig.

Derfor er det bare å få opp øynene for det som foregår i internasjonal fotball på kvinnesiden. Toget stopper ikke, og det er altså den oppvoksende generasjon som sitter både som lokførere og linjeryddere. De skjønner det min generasjon aldri forsto.

At dette er idrett på høyt nivå. At de byr på underholdning helt i toppklasse. Og at det er totalt meningsløst å sammenligne dem med menn.

I Europa er det de store fotballandene som leder an. Den engelske serien øker stadig sin popularitet og støvsuger mindre ligaer for talent. Frankrike, Tyskland og Spania satser stort og har flere av verdens beste klubblag. Barcelona, Lyon, Wolfsburg, Liverpool og Chelsea har alle fremragende lag.

I Norge har klubber som Lillestrøm, Vålerenga og Stabæk alle gode kvinnelag. Rosenborg er i dialog med Trondheims/Ørn om et samarbeid. Det er naturlig at også Brann, som en av norsk fotballs klart mest etablerte merkenavn, utreder og konkretiserer planer for om - og hvordan - de kan bidra til å løfte norsk kvinnefotball.

En slik utredning må også inneholde en idé om hva de kan gjøre for damene - ikke bare hva damene kan gjøre for dem.

Les også

Se Ballspark før og etter Norge - England på Brann Stadion

FOLKSOMT: Nesten 11.000 mennesker var til stede da Norge slo England 2–1 på Brann Stadion. Vegard Wivestad Grøtt / BILDBYRÅN NORWAY

For det er mye igjen å jobbe med, utvilsomt. Den norske Toppserien har ennå ikke sett rare VM-effekten etter sommerens mesterskap. På den annen side: Det er sannelig ikke mye norsk terminfestet idrett som samler flere enn tusen tilskuere hver uke.

Selvsagt kan kvinnefotballen komme opp på et slikt nivå.

Foreløpig nærmer de kvinnelige fotballstjernene seg statusen til «håndballjentene». De er periodiske superkjendiser, men når flere av dem utøver sin klubbidrett i idrettshaller rundt det ganske land, er det en smal sak å få tak i billetter, for å si det slik.

Det er det også når det norske herrelandslaget i fotball spiller mot Malta torsdag. Jeg er slett ikke sikker på om den kampen hadde trukket flere tilskuere til Brann Stadion enn Norge-England gjorde tirsdag.

Da begynner det å ligne noe. Da nærmer vi oss den aksepten og respekten kvinnefotballen fortjener.