Det er større grunn for en småguttespiller til å drømme om å bli proff, for en moteinteressert jente å bli modell i New York, for en ung sangfugl å bli en ny Beyoncé, for en politikerspire å bli statsminister, enn det var for Leicesters fans å drømme om ligagull.

Men Leicester ble ligamester. Til 5000 i odds.

Sjekk ut disse sakene:

Enkelt og briljant

Leicester har gjort hverdagsfotball til toppidrett. Det er det som er så fint.

Aftenpostens sportskommentator, Ola Bernhus.

Å se at Leicester kan vinne Premier League, er som å komme hjem til røttene for alle som har syslet med fotball på et eller annet nivå.Leicester-gullet virker ubegripelig, men er likevel noe vi forstår, også vi som ikke ser oss i stand til å analysere formasjoner og angrepsvariasjoner på professornivå. For det er så velsignet enkelt.

Det var jo sånn vi gjorde det på løkka, på parkeringsplassen ved skolen eller når vi spilte five a side i gymsalen. Selv om Leicester er en liten tanke bedre.

En oppfinnelse?

Det kan virke som om det er noe Claudio Ranieri har funnet på, dette å spille ballen fort oppover banen og angripe motstanderne før de har fått forsvarerne på plass.

Mange ønsker å bli som popstjernen Beyonce var, her sammen med Jay-Z. Selv om det bare er en minimal sjanse for at drømmen blir ekte, er den like stor som sjansen for at Leicester skulle bli seriemester. Foto: Ap

Men de fleste lag i verden tenker slik. De gjorde de også den gangen vi i Norge flottet oss med ord som gjennombruddshissig og bakrom – og trodde vi var enestående. Til og med Barcelona, beskrevet som kontrasten til Leicester, vil gjerne forte seg i angrep.Fordi det er så lett å fatte hvorfor. Det som noen ganger virker ufattelig, er hvordan Leicester utfører det – uten reservasjoner, uten nåde, uten et eneste sekunds hvilepause. Begrepet «hvile med ballen» gjelder ikke, bare kjør, kjør, kjør!

En god tanke

Det er et halvt århundre siden denne skribent tumlet med løkkefotball. Ingen hadde lært oss noe som helst, men vi forsto at det lønte seg å sparke ballen fremover så fort som mulig. Det samme gjaldt da vi ble voksne, også når det etter hvert ble oldboys-fotball. Og akkurat slik er det i alle spill der det er et mål å angripe i den andre enden av banen – hånd ball, bandy, basket, innebandy, ishockey, landhockey.

Alle tenker som Leicester.

Det har vært interessant å lese journalisters og eksperters beskrivelser av fenomenet Leicester.

Hvordan beskrive det ubeskrivelige?

Idretten, kanskje mer enn noe annet samfunnsområde, gasser seg i overraskelser. Sensasjoner også, bare spør bookmakerne.

Men en sensasjon som varer i ni måneder, beveger seg utenfor selve definisjonen av ordet.

Når kommer nedturen?

Nå blir det en ny ligasesong, og Leicester blir nevnt blant favorittene.

Kan det bli annet enn en nedtur? Like sikkert som at det ligger slit og motgang før en seier, kommer skuffelser og frustrasjoner etterpå. Før eller senere. Listen er lagt øverst på stativet.

I fotball vil det bety pipekonserter, kritiske spørsmål, spekulasjoner, sparking av trenerne, gjerne økonomiske problemer fordi optimismen gikk over i ansvarsløshet.

Slikt vil neppe skje i Leicester. Lederne vil ikke glemme at klubben fortsatt er liten, at økonomien fortsatt bare er en brøkdel av hva storklubbene kan boltre seg med.

Og tilhengerne vil forstå at «tidenes sensasjon» er et engangstilfelle. Dersom de opplever i neste sesong at laget er blant de bedre i ligaen, trygt over streken, vil de nok synes det er greit.

For de har nettopp sett sitt lag som nedrykkskandidat, det er bare noen måneder siden.