Fredag ble flere idrettstopper, med president Tom Tvedt i spissen, kalt inn til møte med kulturminister Linda Hofstad Helleland. De måtte svare for seg om graden av åpenhet i norsk idrett.
Kulturministeren: – Dette er ikke godt nok av idretten
Det viktige i denne prosessen som VG har startet, gjelder hvordan idretten ivaretar sitt samfunnsansvar, om den drives på en måte som tåler innsyn, om vi kan ha tillit til idrettens øverste ledere. Intet mindre.
Men som ofte før ser vi hvordan de store spørsmålene glemmes til fordel for de små. Hvor mye en lunsj skal koste, er lett forståelig og lett å krangle om.At generalsekretæren i Fotballforbundet har reist for 490.000 kroner på 150 reisedøgn, er kanskje ikke overraskende mye en gang. Reiser koster.
Et eksempel: Å sende en medarbeider med lederansvar til OL i Rio denne sommeren vil for Aftenposten komme på nærmere 80.000 kroner, med laveste flypris, standard diettsatser, en teammiddag og moderat hotell.
Diskusjonen kan bare komme ut av dette sporet ved at idretten gir all informasjon som det blir bedt om. Og så kan vi alle, også kulturministeren, gå videre.
Spørsmålet er enkelt. Den som skjuler noe, har noe å skjule, ikke sant?
Pressede presidenter
Nå har kulturministeren gjort livet vanskelig for Idrettsforbundets og Fotballforbundets toppledere ved å utbe seg en forklaring om hemmeligholdet.
Det er forbausende at ingen tidligere kulturministre har spurt om dette. Ja, det er også forbausende at ikke pressen har gjort denne jobben før.
Resultatet av denne passiviteten har vært at idretten – sentralt som ute i særforbundene – har kunnet holde på med sine sekkeposter i regnskapene og sine avledende svar. Som når de mindre særforbundene, ledet av Golfforbundet, har bedt om innsyn i hva Olympiatoppens midler konkret går til – og bare fått avvisende svar.
Fotballpresidenten: - Høyt nivå på Siems reiseregninger
Fotballpresidenten ville ikke uttale seg etter åtte timers styremøte
Ukultur i arv
De nyvalgte presidentene, Tom Tvedt i Idrettsforbundet og Terje Svendsen i Fotballforbundet, er virkelig blitt kastet ut i det. Ukulturen som fikk utvikle seg under forgjengerne, er det de to som nå må svare for, enten det er galopperende lønnsnivå, luksusforbruk eller hemmeligholdelse.
For folk flest er IOC, NIF, FIFA, UEFA og NFF samme ulla. De er organisasjoner der folk lønner og belønner hverandre, trikser og mikser og lever et luksusliv.
Selv om de fleste arbeider i disse organisasjonene for å fremme idretten, og så får de lønn og goder med på kjøpet.
At folk solidariserer seg med virksomheten sin, er bra. Men vi har sett så mange ganger hvordan dette holdningen utvikler seg til en misforstått dem/vi-holdning.
Den økonomiske ubalansen
Alle som følger litt med i norsk fotball, er oppgitt over pengebruken i NFF sentralt, for de vet hvordan fotballen sliter lokalt. De ser også hvordan de beste norske klubbene må selge sine gode spillere for å berge en såpass økonomi at NFF ikke tar lisensen fra dem.
Samtidig blir vi kjent med lønnsnivået på Ullevaal og de luksuriøse godene som A-landslagets spillere tilbys. Og vi tenker at egentlig gir de blaffen i hva folk synes, de der oppe på Ullevaal stadion.
Slik er det neppe. Anklagene føles nok urettferdig for lederne selv og er det nok også. Men noe av det viktigste for ledere som har et offentlig søkelys på seg, er å forstå virkningen av det de gjør og sier.
Hør siste episode av Aftenpodden Sport hvor Høgmo får refs for å ha fjernet seg — og landslaget - fra folket: