For gjengen som har kvalifisert seg til sluttspillet i Israel, er langt på vei et resultat av den økonomiske krisen som rammet norsk fotball mot slutten av det forrige tiåret. Den som tvang norske toppklubber til å satse på egne ungdommer, på spillerutvikling og tålmodighet heller enn på kortsiktig lykke og overbetalte utlendinger.

Det er mye den samme krisen som har gjort Tyskland til den ledende fotballnasjonen i Europa, til landet vi skjeler til og fotballen vi har lyst til å kopiere . Krisen rammet Tyskland tidligere, og gevinsten de har hatt av å gi egenrekrutteringen fornyet status etter EM-fiaskoen i 2000, er de godt i gang med å innkassere.

I form av fremragende enkeltspillere som Mario Götze, Marco Reus og Mats Julian Hummels. I form av klubblag med europeisk suksess, som Borussia Dortmund og Bayern München. I form av fulle tribuner og alminnelig fotballbegeistring. I form av et landslag som er i ferd med å svinge seg til gamle høyder. Ikke på den gamle, litt gnitne ideologien, men på en type fotball som oppleves som raus, fremoverrettet, glad og offensiv.

Er det noe norsk fotball trenger, så er det en dæsj av den samme, positive innstillingen, den samme dristigheten, den samme begeistringen, den samme tilbøyeligheten til å krydre og underholde, og U21-landslaget er, om ikke annet, en løfterik indikasjon om at noe er ferd med å skje, om at noe er blitt gjort riktig .

Andelen utlendinger i norsk fotball er redusert, langt flere lokale ungdommer enn tidligere får spilletid, tillit og muligheten til å etablere seg på det høyeste nasjonale nivået.

Det ligger en uunngåelig, selvforsterkende dynamikk i det. At spillerne blir bedre, tøffere, mer motiverte. At de tar steg og rustes til å ta nye steg, og slik har vi fått frem typer som Harmeet Singh, Markus Henriksen, Vegard Hedenstad og Stefan Johansen.

Slik har Norge for første gang siden 1998 kvalifisert seg til et U21-sluttspill, og slik ser vi et glimt av en fremtid der landslaget igjen kan fylle tribunene og gi oss stolte øyeblikk.

Åpningskampen i EM-sluttspillet viste et lag med mange av de klassiske norske dydene. Høy intensitet, duellstyrke, løpskraft og bra organisering. På en normal dag ville vertsnasjonen blitt nedkjempet relativt enkelt.

Men dette var dagen da marginene gikk Norge imot . Tre ganger traff ballen aluminiumen, straffesparket som ga Israel ledelsen, var lettkjøpt, og på toppen av det kom utvisningen av Vegard Hedenstad like før pause. Korrekt, men unødvendig.

Likevel klarte Norge å kjempe seg inn igjen i kampen, og Harmeet Singhs utlikning på overtid understreket en annen av dette lagets kvaliteter. Lagmoralen og det indre samholdet.

Dette er gutter med mange felles referanser. Mange av dem har spilt sammen over tid, og det viser igjen på banen at de spiller for hverandre. Som et energisk og effektivt kollektiv, ikke som en gjeng individualister.

Det var en milepæl at de kvalifiserte seg for et sluttspill , og selv om viljen var bedre enn uttellingen i åpningskampen mot Israel, viste Norge nok til å bekrefte potensialet.

Inkludert ønsket om å konkurrere med sine motstandere med litt flere og mer varierte midler enn generasjonen de snart skal erstatte. Både på kort og på lang sikt skal det bli spennende å se hvor langt det bærer.