Velkommen til norsk toppfotball.
– Useriøst. Uprofesjonelt, er Haalands beskrivelse av fasilitetene til den tradisjonsrike klubben i Nordre Follo kommune.
I klubbhuset på Sofiemyr, hvor vi møter Haaland og lagvenninnen Emma Braut Brunes, er det toalett.
Men det mangler dusj. Når jentene setter seg i bilen for å finne en plass å trene, så finner de en bane – men kanskje ikke toalett. Det er sjelden at alt stemmer samtidig.
I klubbhuset henger det bilder som minner om en stolt og fjern fortid:
Lagbilder av kvinnene som hentet hjem tre seriegull – i 2002, 2005 og 2006. Solveig Gulbrandsen er i glass og ramme sammen med andre Kolbotn-helter: Bryteren Jon Rønningen og snowboardkjøreren Helene Olafsen.
De har hentet hjem OL- og VM-gull.
Men én etasje under «wall of fame», er det garderobevegger med skam: Mugg, råte og sopp.
Her er det ikke anbefalt å dusje. Heller ikke å være. Kolbotn-kvinnene ble før årets sesong kastet ut av sin egen garderobe.
I fjor rykket Kolbotn ned etter 27 år i Toppserien.
At Avaldsnes slo Kolbotn 3–0 på walkover, grunnet baneforholdene på Sofiemyr, viste seg å bli avgjørende.
I år har «hjemløse» Kolbotn funnet veien tilbake til den øverste divisjonen. Fem ulike hjemmebaner har vært nødvendig:
Strømmen stadion, Hoslebanen, Langhus, Østre Greverud og LSK-hallen.
– Det gjør noe med selvbildet vårt. Du føler deg litt amatørmessig, beskriver Jan Thomas Birkeland.
Han er daglig leder for hele idrettslaget, både bredde og topp. Han overtok roret i Kolbotn høsten 2022, og har observert at forfallet har pågått lenge.
– Det har bare blitt sånn. Jeg har ingen god forklaring på hvorfor toppidrett ikke har hatt status her. Man har tatt det for gitt, sier han.
Han synes også det er «litt spesielt» at flere av banene som brukes av bredden og barn har hatt kummerlige toalettforhold i brakker. De har vært i dårlig stand, preget av hærverk og har også blitt stengt.
Klubbens toppspillerne har blitt vant til å være som nomader, uttrykker kaptein Susanne Haaland.
– Dere er hjemløse?
– Ja, ja. At banen ble avgjørende for at vi rykket ned, det er absurd, egentlig. Men det er sånn det er her. Når du møter opp på trening, vet du ikke hvor du skal trene. Vi kan komme hit, og så må alle sette seg i bilene og kjøre 20 minutter, forteller hun.
– Vi møter opp som et barnelag: Kommer rett til økta. Som ikke har garderobe. Om man skal på do, er det opp i skogen og finne et tre å gjemme seg bak.
Kolbotn har flere gode fotballnavn. Lagvenninne Emma Braut Brunes sier:
– Vi må ha en bane på plass til neste år. Det er ikke mange som er giret på å komme hit om vi ikke har bane eller garderobe. Det handler om å ha en garderobekultur hvor vi kan samles før trening.
Hun er, for alle som lurer, søskenbarnet til Erling Braut Haaland. Det er et stykke fra Sofiemyr til Etihad.
Kommunalsjef Monica Lysebo synes det er leit å høre om spillernes opplevelser på det kommunale anlegget.
– Vi forstår at spillerne og apparatet rundt er frustrerte over situasjonen. Vi tar saken på største alvor og jobber aktivt for å finne løsninger, sier Lysebo.
Hun mener det er åpenbart at Sofiemyr ikke er god nok.
– Det er flere forhold tilbake i tid som er årsak, og som ikke kan løses over natten, sier hun – og peker på at Kolbotn har ansvar for å varsle kommunen ved oppståtte feil.
– Dessverre ble ikke feil og mangler meldt inn før skadene var blitt store og kostbare. Kostnadene for rehabilitering av klubbhuset er så store at kommunen ikke kan gjennomføre rehabiliteringen før byggets videre bruk er bestemt. Dette har vi dialog med Kolbotn om.
Kolbotn IL ønsker helst at midlene benyttes i forbindelse med den nye banen – Sofiemyr kunstgress – noen hundre meter unna.
Her bygger kommunen ny bane som skal stå klar neste sesong, men foreløpig uten garderober.
For noen år siden var planen at idrettslaget skulle bygge klubbhus ved banen, men dette prosjektet har foreløpig strandet på grunn av økonomi.
Dermed er det usikkert hvor Kolbotn spiller sine kamper i Toppserien i 2024.