LES OGSÅ:
MANCHESTER (Aftenposten): — Ooa Aah Cantonaaaaaa, gauker en kortklipt engelskmann som har stilt seg på bardisken mens han dunker knyttneven taktfast i taket. Rundt ham synger to hundre rødkledde med.
Ja, du merker jo at det er mye nordmenn her, du ser det fordi de har trangere bukser og håret til en side heller enn rett opp. Og snusboks i lomma.
Vi har sneket oss inn bakveien av supporterbastionen Bishops Blaize, rett i skyggen av Old Trafford, for å finne ut om det faktisk finnes norske United-fans som: A) Er gamle nok til å komme inn på pub, og B) kan supportersangene.
— Vi kan noen av sangene, og resten av tiden brøler vi, sier Aleksander Elvik (25).
Sammen med kompisgjengen fra Bergen er han i Manchester for å se favorittlaget på hjemmebane. De etterstreber nå det de omtaler som kontrollert rølp for den ultimate kampopplevelsen. I fjor fikk en i reisefølget overtenning og sovnet under kampen.
Han er ikke med i år.
— Tja, vi kan vel en syv-åtte sanger. Vi girer oss opp før avreise, med sanger på YouTube og noen Hooligan-filmer. Ikke at vi er hooligans, naturligvis, men det hjelper å komme i rett stemning, ler kompisen Espen Joachimsen (27).
At man kan høre en knappenål falle på Old Trafford, utgjør et klassisk stykke kritikk fra motstanderlagenes supportere. Men det stemmer ikke, ifølge de tilreisende bergenserne.
— Nå har de jo til og med gjort tiltak, blant annet ved å flytte syngeseksjonen av tribunen slik at det blir bedre akustikk, sier Elvik.
- Er ikke det litt juks?
— Jo, men litt juks må være lov.
Norsktoppen
En ting er slående på Bishops Blaize, drøyt to timer før kampstart. Det er vanvittig mange nordmenn her. Solskjær-sangen dras i gang av forsangere, og fra hver en krik og krok av baren stemmer nordmenn i.
— Ja, du merker jo at det er mye nordmenn her, du ser det fordi de har trangere bukser og håret til en side heller enn rett opp. Og snusboks i lomma, sier Elvik.
Tvers over gaten fra puben titter Jørgen Rangnes ut fra en luke i veggen. Han er billettansvarlig for de 500 nordmennene som hver hjemmekamp henter sine billetter bestilt gjennom den norske United-supporterklubben. Alfabetisert og lagt i forseglede konvolutter venter de på busslastene med nordmenn. Her er det orden i sysakene.
— Når kampen er over, kommer dere rett hit og lever fra dere kortet igjen. Gå rett hit, ikke noe dill og dall på veien, sier Rangnes mens han fordeler billetter.
I horisonten ruver gigantiske Old Trafford, og flere timer før kampstart kryr det av tilreisende som foreviger sine besøk til drømmens teater. Ti-tolv smågutter iført Marouane Fellaini-afroparykker spretter opp og ned mens laglederen knipser i vei. Guttene viser seg selvsagt å være nordmenn, dette er Solas guttelag 99/00 på tur. Av lagets 23 spillere er tett opp mot 20 av dem United-supportere, og hva var den utløsende faktoren for at årskullet ble United-supportere, nærmest i flokk?
— Solskjær scoret på overtid i Champions League-finalen, det var stort, sier en av dem.
Jeg har holdt med United siden jeg var liten gutt, da holdt alle med Liverpool og det skulle absolutt ikke jeg gjøre.
Heia medgang!
Bård Viken er leder for de nesten 40.000 organiserte norske United-supporterne. Han sier det er liten tvil om at United-bevegelsen står sterkt i Norge mye på grunn av Solskjær & Cos gullår på tampen av 1990-tallet.
— Men de som var supportere bare for å få titler, har forsvunnet til Chelsea og City, så den ekleste gjengen slipper vi. Det finnes ikke noe mer upersonlig enn en nordmann som holder med City, slår Elvik fast.
- Hvorfor det?
— De hadde aldri likt City om klubben ikke hadde fått nye eiere som hadde kjøpt mange dyre spillere og vunnet.
— Og det kan man ikke si om dere United-supportere?
— Det er en forskjell. Vi har jo fått nye eiere som må bruke penger på nedbetaling av lån heller enn spillerkjøp. Det er faktisk nesten litt deilig, den slitefølelsen.
Slitefølelsen, dette uendelig sterke limet som holder mang en supporterbevegelse sammen, er noe dagens United-supportere har opplevd lite av. Men Paul Fløholm (44) og Sturla Malde (42) har vært i Manchester 16 år på rad, og forsikrer oss om at det går an å bli United-supporter selv om de ikke vinner titler en masse.
— Å, ja, jeg har holdt med United siden jeg var liten gutt, da holdt alle med Liverpool og det skulle absolutt ikke jeg gjøre. Så jeg er ikke det man kan kalle en medgangssupporter, nei, for jeg falt for laget da de var langt fra best, sier Fløholm.
Det nye Liverpool
Fotballsosiolog Arve Hjelseth ved NTNU bekrefter at klubben har et reelt problem med å få sine mange supportere til å fremstå autentiske.
— United latterliggjøres jo for å ha flere fans i Singapore enn i Manchester. Mange sier det er City som er byens egentlige lag, mens United er mer et globalt lag som tiltrekker seg turister. Dette inntrykket har det vært viktig å slå tilbake mot, og klubben er opptatt av å få frem at de også har mange lokale fans. Dette handler om forestillingen om at et fotballag helst skal være på parti med folket, og de som en gang var på tribunen på 1920- og 30-tallet.
Der kan vel neppe dagens norske fans påberope seg å ha vært. Men supporterleder Viken påpeker at kritikken om bortskjemte medgangssupportere ikke er ny, det nye er bare at den rammer akkurat United-fansen.
— Det er viktig å huske på at vi i dag har akkurat den samme rollen Liverpool-supporterne spilte på slutten 80-tallet, sier han.
— Og jeg skjønner godt at andre lags supportere har lyst å se større spredning i hvem som vinner. Vi er godt vant, la oss si det sånn. Og for det er vi definitivt de supporterne som får mest tyn fra andre, spesielt fra Liverpool-supporterne.
— Så sånn sett ville det kanskje vært bra med noen års motgang for United-supporterne?
— Å, nei, det får du meg ikke til å si.