BLOGG: Det er en av grunnene til at Spania og Brasil møtes til "drømmefinale" i Confederations Cup" i kveld.

Sant nok, det samme kunne jeg sagt om både Italia og Uruguay. Begge var nær å eliminere favorittene i hver sin semifinale. Likevel har vi fått finalen mange har lengtet etter. Verdens beste nasjon gjennom tidene møter den som har dominert de siste årene.

Jeg tviler ikke et sekund på at Brasil kan stille med 200 spillere som kan slå de fleste. Da gjelder det for trener Scolari å finne de 11 som kan slå alle.

Det er da han må tenke én ting: Balanse i laget. Han kan støtte seg på landets egen suksesshistorie fra verdens største idrettsarrangement.

Brasil er ifølge mytene landet som alltid spiller litt vakrere enn alle andre. Det er samba og artisteri. Det er delvis riktig. Det er alltid noe helt spesielt med Brasil. Mange av oss følte at fotballen "døde" litt den sommerdagen i 82 da et kynisk italiensk lag med Paolo Rossi slo ut laget vi hadde forelsket oss i.

Men de fleste ganger Brasil har vunnet i moderne tid har de gjort det med måten Scolari nå bygger lag på. De har kokt en gryterett med en dose kynisme , to doser defensiv organisering og et par spiseskjeer artisteri.

De er ekstremt nøye på hvem som får lov til å bidra offensivt med bevegelse foran ball. De to sentrale, Luiz Gustavo og Paulinho, har hver sin løpestreng som sjelden slipper dem over midtstreken. Sammen med de to stopperne, Thiago Silva og David Luiz, danner de en midtblokk som skal balansere for at begge backene slippes fri. Det er like naturlig.

Du kan ikke legge bånd på hverken Dani Alves eller Marcelo. Da blir løsningen å dekke for dem når de forsvinner.

Valgene framover har også et element av balanse. Både Fred og Hulk er i stand til å behandle en ball med myk og øm kjærlighet. Men begge kunne vært erstattet av enda mer briljante teknikere. De er der også fordi de er vanskelige å spille MOT. Begge har en fysikk som gjør vondt for motstanderne. Da gjenstår bare artistene.

Oscar kunne vært det. Men han har så langt vært mer en blek og veik ung gutt enn en stjerne. Han må heve seg halvannet hakk for å beholde plassen. Neymar trenger ikke det.

Brasilianske spillere som fortsatt spiller i hjemlandet blir litt som Fantomet. Vi hører om dem, aner deres storhet, men ser dem sjelden. Neymar er verdt å vente på. Han er utrolig — og ufyselig.

Han har en teknikk til å ta pusten fra deg. Han tar frispark som fører kulturarven fra Zico og Eder videre. Men han er også skuespilleren, han som kan rulle med dobbel salto med skruetter et myggstikk. På den måten blir han mannen som kan vinne alle - og tape noen kamper for hjemmelaget.

Spania har noen av de samme utfordringene. Det kan virke som enuærbødig påstand, all den stund de vinner alle fotballkamper de møter opp til. Men som Brasil har de "for mange" gode spillere. Da blir typevalget avgjørende.

Selv mener jeg Spania uansett bør spille som de gjør nå med en klar spiss som utfordrer bakrom. Selv om de vant EM delvis uten en ren spiss blir de farligere med.

Delvis kan Torres eller Soldado selv true rom, og komme til sjanser og scoringer, selv om sistnevnte har vært uheldig og udyktig i denne fasen. Men viktigere er det at de skaper ekstra plass til de mange elegantene sentralt. De trenger det akkurat nå.

Mange av dem er slitne. Vi har sett det gjennom sesongen. Både hos Barcelona og Real Madrid har tegnene til slitasje hos mange av nøkkelspillerne vært tydelige. Derfor er det de siste rester av energi de mobiliserer i kveld for å vinne den pokalen de aldri før har vunnet. Duellene med et par lagkamerater i hverdagen kan avgjøre mye.

Jordi Alba får sin lille og store kamp i kampen mot Dani Alves. Alvaro Arbeloa får det samme mot Marcelo. Den som vinner dette en mot en begge veier har lagt et grunnlag for lagets seier.

Hvem tar det? Jeg tror mest på Brasil. Begrunnelsen er enkel. Jeg tror de har mest "bensin på tanken" til å holde tempo og konsentrasjon som kreves i høy varme og luftfuktighet. En dag mer hvile etter semifinalene, og en halvtime mindre spilletid i denne hjelper også.

Derfor tipper jeg for første gang på lenge mot Spania.