Flere hundre tusen mennesker ble drept. Millioner sendt på flukt. Voldtekt og lemlesting av sivile var utbredt. Borgerkrigene i Liberia var blant de mest voldsomme og bestialske konfliktene menneskeheten har sett. Det vestafrikanske landet er fortsatt blant de fattigste i verden.

Branns nykommer Amadaiya Rennie var ett av mange barn som vokste opp på flukt. Han tok fotballen med seg, og nå gjør han hva han kan for å forsørge de seks søsknene og moren hjemme i Vest-Afrika.

— Det var en vanskelig tid. Krigen flyttet seg. Hver gang den nærmet seg, flyktet vi til en annen kant av landet. Vi flyttet syv-åtte ganger. Første gangen flyktet vi til landsbyen hvor min far hadde vokst opp. Der var vi i halvannet år. Så kom krigen dit, og vi måtte flytte til min mors landsby. Der var vi i nesten et år. Så dro vi tilbake til Monrovia når det var våpenhvile. Så flyktet vi igjen…

— Fotball var alt

Rennie har kommet inn som et friskt pust i Brann denne høsten. Han sjarmerte bergenspublikummet i sin første kamp fra start på Brann stadion. I forrige kamp - borte mot Strømmen - scoret han. Rennie har levert.

Hans bakgrunn står i kontrast til mange av lagkameratene som har blitt oppflasket under optimale forhold for å bli flink. Liberia er et lutfattig land, og foreldrene jobbet hardt for å skaffe barna nok å spise.

— De sørget alltid for at vi hadde noe å spise eller drikke, men ikke regelmessig. Ikke slik du kan sammenligne med i et normalt land, men vi hadde mat og drikke. Det var ikke slik at vi hadde det vi trengte, akkurat. Det var umulig. I Sverige eller Norge, står barna opp om morgenen og alt er klart for dem. Slik var det ikke helt i Liberia…

- Hvordan klarte du å bli god i fotball?

— Når du har en drøm er det ingenting som kan stoppe deg. Fotball var alt for meg Jeg tenkte ikke så mye på krigen. Jeg spilte fotball. Det var det eneste jeg brydde meg om. Det eneste jeg tok med meg når vi flyktet var skoene og ballen min.

- Var du redd?

— Det er ikke normalt for noen å vokse opp under slike omstendigheter. Men nei, jeg så ingen krigshandlinger eller grusomheter selv. Jeg så ikke farlige ting. Men det påvirket meg. Selvsagt.

Er du interessert i landslaget? Hvem mener du at bør spille mot Bulgaria? Sett opp ditt lag her!

- Payback-time

Skolesystemet ble ødelagt av krigene. Han fikk sporadisk undervisning på noen av stedene familien flyktet til. Men fotball kunne han spille. Døgnet rundt. Som 16-åring ble han oppdaget og begynte å spille for en klubb i toppdivisjonen. Året etter kom gjennombruddet.

— Det sa "boom". I 2007708 ble jeg kåret til den beste spilleren i Liberia. Jeg ble tatt ut på U20-landslaget. Under en turnering, var det en svensk-liberianer som så meg spille. Han hjalp meg til å få et prøvespill i Elfsborg.

Rennie kom dit i januar 2009. Han frøs, men klarte å prestere. Siden har han spilt i totalt fire svenske klubber. I skandinavisk målestokk venter han kanskje fortsatt på sitt gjennombrudd. I liberisk målestokk må han kunne sies å være en kjempesuksess. Hver måned sender han penger hjem til moren og de seks søsknene.

— Jeg er den eneste som tjener penger. Du vet, det er slik i Afrika. Foreldrene passer på deg og oppdrar deg. Når du blir stor, er det payback-time, he-he.

Svensk pass

Vingen trives i Brann. Han sier alle er vennlige og at det føles som han allerede har spilt her i et år. Han avviser ikke å melde permanent overgang til Brann etter sesongen - foreløpig er han kun på lån fra den svenske klubben Hammarby.

— Det er ikke umulig, jeg liker meg veldig godt her.

Rennie har sikret seg svensk pass. Ikke minst siden det gjør hans muligheter i europeisk fotball bedre. Han har store ambisjoner.

— Jeg har fortsatt en ambisjon om å spille i en større liga. Men det gjelder å jobbe hardt, sier han.

Ifølge Brann-trener Lars Arne Nilsen, er det akkurat hva han gjør.

— Rennie er en god gutt. Han har glidd godt inn i gruppen, trives og bidrar glimrende. Han jobber hardt hver dag, sier Nilsen