Aftenpostens sportskommentator Ola Bernhus.

Ingen europeiske lag har dalt mer på rankingen enn Norge de siste årene — fra 14. til 76. plass. Noen ville ha ment at det er ille. Et bevis på at landets nivå er råttent.Men: – Det avgjørende for oss er å komme til mesterskap, ikke ligge høyt på rankingen, sier fotballpresident Yngve Hallén. Men enten FIFA-rankingen blir avgjørende for EM- og VM-kvalifisering eller man finner et annet system, kan det ikke være en fordel å tape fotballkamper. Nesten uten stans.

Smart?

NFF har med vilje forsøkt å få gode motstandere i treningskampene. Hensikten har vært å vise spillerne hvor listen ligger. Den ligger for høyt. Og høyere og høyere, målt mot norsk nivå. Strategien kan ikke sies å ha vært vellykket. Mens vi taper våre kamper og folk lurer på hva som skjer, smiler landslagssjef Per-Mathias Høgmo lurt og sier «det var god opplæring».

Ja, hvis man lærer noe av å tape og nesten aldri ha en målsjanse, så har han et poeng. Men kanskje det vi lærer, er å tape, eller i hvert fall: Godta det. For det skjer ingenting, og det er det som er så bra i Fotball-Norge. Ikke noe stemningsødeleggende krav om hoder på et fat.

Lokale gleder

Jeg er av dem som ikke lengter etter å se Norge i et VM-sluttspill, og som ikke er spesielt opptatt av norske lag i europacupene. For norsk fotball er morsom nok til sitt bruk. Man skal aldri se ned på breddefotballen.

Vi har egne verdier her til lands, og det begynner allerede blant barna. Vi misliker topping av laget, vi lar motparten sette inn en spiller ekstra dersom de kommer for mye under, vi lærer alle at alle er like.

Det går an å gjøre narr av at vi er mer opptatt av å unngå å skape tapere enn å skape vinnere. Men det er kanskje riktig, menneskelig sett.

Konsekvente

Det som er ekstra bra, er at vi er konsekvente. Selv på Høgmos A-landslag unngår vi topping av laget. I treningskampene skal alle få spille. Riktig nok sier treneren at vi har en «samhandlingsutfordring», noe som burde tilsi at han hele tiden spiller med et toppet lag, men det er sikkert bare noe han sier når journalistene spør.

Selv om landslaget nærmer seg europeisk bunnivå, så er alle like blide. Verken landslagssjef, toppidrettssjef eller fotballpresident stilles til ansvar og veggs. De spørsmålene som journalistene – den fryktede fjerde statsmakt – stiller, kan ha kritisk innhold, men er så vennlige i formen at det ikke merkes.

Vi er alle en stor familie.

Kjekk ungdom

De spillerne vi velger til å representere Norge, er akkurat så vennlige som vi helst ser norsk ungdom – høflige, gjestfrie, små i kravene. Ingen sluggere som stuper inn i duellene og risikerer hode og lemmer for å hindre en scoring til motparten, ingen råskinn som forfølger motstandere i den skumle hensikt å takle dem, ingen som spurter 40 meter i håp om å lage mål.

Og det er helt greit, naturligvis, i utgangspunktet. Hadde det bare ikke vært for at NFF-folkene, trenere og spillere selv snakker om å utføre store bragder og nærme seg verdenstoppen. Det kan de like gjerne slutte med. Fra 76. plass til topp 10 er det uendelig langt og slitsomt.

Slapp av, gutter. Gled dere heller over at kvinnelandslaget er tilbake i verdenstoppen!