I idrettshistorien er det alltid plass til noen ekstra avsnitt om utøvere som bryter grenser, velter barrierer, oppnår noe ingen – i hvert fall ingen nordmann når vi snakker norsk historie – har gjort før.
Cecilia Brækhus er en slik idrettsutøver.
Fnyser – og følger med
I kveld setter hun sine tre verdensmesterbelter på spill for tredje gang. Noen fnyser. Nivået er for dårlig, konkurransen for sped, takke meg til skikkelig idrett. Sier de.
Men de følger nok med når Brækhus møter franske Myriam Lamare i Frederikshavn. For Cecilia Brækhus er en interessemagnet.
De store og de små
For noen uker siden møtte jeg store deler av Basket-Norge for å prøve å forklare hvorfor det skrives så lite om basketball i norske aviser, basket er jo verdens kanskje største idrett.
Fra 22.45: Vi følger Brækhus direkte her!
Svaret var ikke vanskelig å gi. Norsk basket er ikke interessant nok for mange nok. Foreløpig. De må vinne mer. For det er ikke et spørsmål om å delta i en diger idrett, det er et spørsmål om interesse blant leserne. Et spørsmål om å vinne.
Derfor var det lett å nevne Cecilia Brækhus som et eksempel. Ikke mange kvinner bokser profesjonelt i klassen weltervekt, og vi kjenner problemene med å skaffe Brækhus motstandere.
Men poenget er dette: Hittil har Cecilia Brækhus vunnet og vunnet. Hun har 23 kamper uten tap. Hun er tredobbelt verdensmester.
Er du best i verden, er det ikke mer å diskutere. Da er du god nok.
Den lange veien
Samtidig må det innrømmes at basketfolket har et godt retorisk poeng når de lurer på hvorfor norsk presse og fjernsyn bruker så mye tid på idretter som egentlig er ganske smale. Hvor innesnødde går det an å bli?
For dette er klart: Det er en mye lengre vei til verdenstoppen i de fleste idretter enn det er i kvinnelig boksing. Den som er på verdensnivå i idretter som fotball, basketball, volleyball, tennis eller løpsøvelsene i friidrett, har passert mange, mange på veien oppover. Suzann Pettersen er på verdenstoppen i golf. Det er stort, samme hvem du sammenligner med.
Den som satser på de mindre idretter, har en kortere vei. Noen idrettstalenter har skjønt det, Olympiatoppen også.
Når vi registrerer at Brækhus i fjor forsvarte sine titler mot en overårig tidligere fotomodell og en 18-årig nybegynner, er det fristende å flire litt og si at det Brækhus holder på med, ikke kan sammenlignes med internasjonal toppidrett.
Det er bare det at en verdensmestertittel er verdt akkurat det den forteller.
Fortjent oppmerksomhet
Andre verdensartister er kanskje bedre idrettsfolk, hva kan vi vite om det.
Men er de sterkere, mer utholdende, bedre teknisk i sin idrett enn Brækhus?
Ikke nødvendigvis. Derfor er det helt på sin plass at Cecilia Brækhus i kveld får all den oppmerksomhet en tittelkamp fortjener.
Og da velger jeg å holde helt utenfor en mye viktigere debatt, den om proffboksing i Norge. Eller om idretten bør holde seg med boksing i det hele tatt.