Spenningen før VM har vært der i månedsvis. I oppbygningen til sesongens høydepunkt har skadene satt ut norske utøvere én etter én. Gullet i parallell-lagkonkurransen lyste opp skuffelsene i innledningen på mesterskapet. TV-seerne hjemme ventet samtidig forgjeves på de individuelle, store prestasjonene.

Så kom slalåmen.

Der skrev Sebastian Foss Solevåg seg inn i historiebøkene. Og som om ikke det var nok, Henrik Kristoffersen tok bronsemedaljen.

Det ble en norsk festdag uten like:

1. De norske skadene

Fartslaget var tynt ettersom Aleksander Aamodt Kilde røk korsbåndet på utfortrening i Hinterreit i januar, samtidig som Kjetil Jansrud sliter med å finne formen, spesielt i utfor. I tillegg hoppet Adrian Smiseth Sejersted av VM-toget med en kneskadet før det hadde begynt.

Kajsa Vickhoff Lie har imponert stort i super-G, men mislyktes i medaljejakten i VM. For Ragnhild Mowinckel ble det bare nesten.

Gufne skader har også ødelagt for teknikerne. Lucas Braathen røk sideleddbåndet på innsiden av kneet i januar. Mens kameraten Atle Lie McGrath også måtte stå over VM. Dermed var det Henrik Kristoffersen og Sebastian Foss Solevåg som var de største medaljehåpene, ettersom Leif Kristian Nestvold-Haugen, i likhet med førstnevnte, ikke fikk det til i storslalåm.

2. Været som snudde

Flere norske utøvere har slitt med å få ordentlig grep i snøen når det har vært for isete i løypene i verdenscupen. Dette har vært en gjennomgangsmelodi for bronsevinner Henrik Kristoffersen denne sesongen.

Han er ikke den eneste.

Etter en trøblete åpning på VM hvor uværet utsatte flere renn ble det iskalde netter i den italienske alpebyen. Snøfall ble av arrangøren «bekjempet» med å spyle vann i løypene. For mye, mente nordmennene. – Jeg ble Bambi på isen. Det var mye mer isete enn jeg trodde, og det ble for glatt. Jeg var innstilt på å kjempe, men det gikk rett og slett ikke, sa Kajsa Vickhoff Lie til VG etter kombinasjons-rennet.

Lagvenninne Ragnhild Mowinckel mente det var unødvendig av arrangøren. Derimot, i VMs andre uke, hvor teknikerne skulle gjøre sitt inntok kom mildværet tilbake. Påskesola og varmegradene gjorde at de begynte å benytte salt i løypa, noe de norske utøverne liker.

3. Gjennombruddet

Vinner Sebastian Foss Solevåg sa til VG før konkurransene at han kom inn stinn av selvtillit til mesterskapet, og at han hadde trent godt de siste ukene. 2020–21-sesongen har vært en solid opptur for 29-åringen. Så sent som 17. januar tok han sin første verdenscupseier i karrieren – i Flachau i Østerrike. I Schladming mistet han brilleglassene i 2. omgang, men var likevel nær pallen. Flere rundt ham begynte å håpe på det helt store.

Debuten hans på det høyeste nivået kom 11. november 2012 i finske Levi. Men han måtte kjøre 89 renn i verdenscupen, fire i OL og fem i VM før han kunne strekke armene i været for en seier.

– Har det vært noen stunder hvor det har vært aktuelt å gi opp?

– Selv om rankingen min kanskje ikke har vært så bra, så har alltid kjøringen min vært der. Det har aldri vært et tema, sier Foss Solevåg til VG.

At han var med å kjøre Norge inn til gull i parallell-lagkonkurransen skulle bare være et lite varsku på hva som var i vente.

4. Østerrikeren på toppen

På startnummer to kjørte Foss Solevåg inn til solid ledelse. Han så så rolig og komfortabel ut i løypa, og var sulten etter førsteomgang, hvor han lå 16 hundredeler bak teten.

– Man må bare risikere livet nedover her, og håpe at man kommer inn til grønne lys, sa hovedpersonen selv før finaleomgangen.

Også der kjørte han inn til ledelse, og hadde den før sistemann sto igjen. 24-åringen Adrian Pertl, med én pallplassering i verdenscupen, ledet etter førsteomgang. Han gjorde det han kunne, men ikke nok til å slå Ålesund-mannen, Pertl splittet de to ledende nordmennene og tok sølvet.

5. Den tunge historikken

Siste norske VM-medalje i slalåm sto Lasse Kjus for i 1999, og det siste gullet hadde Tom Stiansen tatt to år før. Selv om Henrik Kristoffersen har vært i verdenstoppen de siste sesongene, har han to fjerdeplasser fra VM. Det har vært vanskelig å bryte opp ventingen på nye suksesser. Stiansen er glad det endelig fungerte.

– Det kunne ikke vært bedre. Det er helt nydelig. Jeg er veldig glad på Sebastians vegne. Det er så fortjent, sier 50-åringen til VG.

– Sebastian har hatt toppfarten lenge, men slitt med å bli stabil. Endringen hans er strålende. Nå er han så stabil, sier Stiansen videre.

Henrik Kristoffersen gledet seg også. – Det var på tide, og det er fantastisk at det var Sebastian. Tom hadde én v-cupseier og ett gull, det samme har Sebastian nå. Vi får håpe han står igjen med mer når han er ferdig, sa bronsevinneren.

6. Kjøreturene i barndommen

Alpinbakken ved huset i Spjelkavika i Ålesund skaper ikke verdensmestre, og det er ikke der grunnlaget ble lagt. Han har stort sett kjørt én time og 40 minutter til Fjellsætra i Sunnmørsalpene, og enda lenger til Bjorli, for å finne forhold. Hver helg ble han fraktet av foreldrene.

– Det er jo arbeid over lang tid. Folk rundt meg, familie, venner og laget, har vært tålmodige og ikke stresset meg. De har gitt meg den tiden jeg trenger og det har ikke vært noe press på den måten. Alle har kanskje visst hva potensialet mitt er, men vært tålmodige. Det setter jeg ekstremt stor pris på, forteller Sebastian Foss Solevåg til VG etter triumfen.

Der trente han med Løseth-familien. Mona Løseth er like gammel som Sebastian, og en barndomsvenn som den nybakte verdensmesteren også har gått i klasse sammen med. Som 18-åring kjørte hun OL, mens han selv deltok i europacupen.

7. Mammas tårer

– Jeg har ikke hørt fra noen, jeg har ikke mobiltelefonen min, sa Sebastian Foss Solevåg i målområdet nesten én time etter gullet var sikret.

Han var intetanende om scenene som utspilte seg i NRK-studioet, med rørte lagkamerater, og i hjemmet hans.

– Her var det jubel og vi har heist flagget. Det er så fortjent. Jeg er så stolt og glad nå. Det er helt surrealistisk at han klarte å holde hodet klart i annenomgang. Nå fikk han bevist at han er best, fortalte verdensmesterens mor, Kari Foss til VG.

– Hun griner mye, så hun hylgriner nok nå. Det er veldig hyggelig, sa Foss Solevåg til VG om morens uttalelse.

8. Foreldrenes penger

Gullvinneren anslår at foreldrene har brukt over to millioner kroner på hans satsing. Far Egil Solevåg forteller om kveldstrening på nevnte Fjellsætra tirsdager og torsdager tidlig i karrieren, før det ble Bjorli, over to timer fra hjemmet, i helgene. Faren husker tilbake til de gangene etter påsken hvor «de andre» begynte med fotball igjen.

– Da sto jeg med slush opp til knærne og trente med Sebastian. Nå er det «paybacktime» for den innsatsen han la ned den gangen. Det er ubeskrivelig, forteller faren, og fortsetter:

– Det har vært en lang og målrettet vei. Han har vært tålmodig og aldri mistet troen på seg selv. Jeg er ydmyk på at det er et trangt nåløye. Det er mange som vil bli best, men han er en av dem som har klart det.

Sissel Flemmen, søsteren til tidligere alpinist Andrine Flemmen, er kjæreste med Foss Solevågs far. Underveis i samtalen bryter hun inn fordi hun synes faren er for beskjeden på egne vegne og innsatsen han har gjort for Sebastian:

– Han har stått på dag ut og dag inn. Faren er litt beskjeden. Hadde det ikke vært for ham, hadde han ikke blitt verdensmester. Han er helt gæren og peste Sebastian skikkelig i barndommen. Det var faren som starten stien mot å bli verdensmester, roser Sissel Flemmen.