Blir fotballen noe renere og penere nå som Sepp Blatter endelig forlater presidentstolen?

Forsvant IOC-grumset i graven sammen med Juan Antonio Samaranch i 2010?

Ble sykkelsporten kvitt dopingproblemene fordi Lance Armstrong, den største juksemakeren av dem alle, i 2012 ble tvunget til å innrømme bedraget?

Bertil Valderhaug Foto: Kjetil Flygind

Fører det stadig mer omfattende antidopingarbeidet til at vi i fremtiden unngår dopingskandaler i store idrettsnasjoner?Kan vi føle oss trygge på at norske og internasjonale dommere og spillere ikke bestikkes?

Blir det slutt på at de største fotballstjernene forsøker å filme seg til straffespark og andre fordeler?

Vil de beste søkerne få arrangere OL og fotball-VM?

Svarer du nei på de fleste av disse spørsmålene, har du det som meg.

Verden vil bedras

Mistenkelighetens slør over idretten er tyngre og mørkere enn noen gang. Vi lures. Og det kan nesten virke som om vi vil bedras også.

Mange av oss rokkes ikke så lenge vi kan sitte i TV-stolen og godte oss med idrett av ypperste merke. Idrett som utkjempes på gedigne milliard-arenaer som enkelte steder er bygget av underbetalte og grovt utnyttede fremmedarbeidere.

I idretten snakkes det så pent om «fair play», «handshake for peace», raushet, glede, fellesskap og om en sunn sjel i et sunt legeme. Idretten skal være, og er heldigvis også ofte, en brobygger mellom utøvere, lag og nasjoner.

Men kontrastene mellom dugnadsånden og verdenstoppen er enorm.

Snarveiene til gode resultater, makt og innflytelse er blitt en gjenganger i toppidretten. Den ene skandalen har etterfulgt den andre de siste årene. Både på og utenfor arenaene.

I skyggen av Champions League-finalen

Lørdagens Champions League-finale i Berlin mellom Barcelona og Juventus er noe av det heftigste og vakreste idretten og fotballen har å by på. I fotballglederusen er det lett å glemme at Juventus mistet to seriegull og ble flyttet ned i Serie B på grunn av dommerfiksing. Dette ble avslørt da politiet forsøkte å avsløre ryktene om doping i klubben.

Møtet mellom Juventus og Barcelona så også ut til å kunne bli gjensynet mellom Luis Suarez og Giorgio Chiellini, men nå er Chiellini ute med skade. Suarez bragte fotballen i vanry da han under fotball-VM sist sommer satte høggtennene i italieneren. VMs største skandale, vil nok mange si.

Eller?

Var det kanskje at spillere forsøkte å lure seg til straffespark? At andre prøvde å få motstandere utvist? Eller at Brasil i det hele tatt fikk VM?

Når vi leser at Frankrike ble tildelt VM på urett vis i 1998, og at det samme kan ha skjedd med Sør-Afrika 2010, Russland 2018 og Qatar 2022, er det ikke så lett å tro på noe som helst lenger.

Er alle festene bare et resultat av dresskledde herrer på røde løpere har solgt sine stemmer for millioner av kroner?

Dette er nok et hett samtaleemne når våre egne idrettstopper møtes under helgens idrettsting i Trondheim.

På Scandic Nidelven kan det også hende at noen nevner at tre spillere her hjemme i slutten av april ble dømt for kampfiksing. Når heller ikke et oppgjør mellom Follo og Østsiden i norsk 2. divisjon følger spillereglene, er det kanskje ikke så rart at vi tviler på det som skjer der betydelig større penger er i omløp.

Mafiaens skitne snøball

FIFA-etterforskningen og de stadige avdekningene de siste dagene kan tyde på at hele fotball-imperiet til Blatter og FIFA kan være et resultat av dollars under bordet, maktsyke mennesker og korrupsjon satt i system.

FBI-etterforskningen vil sannsynligvis kunne gi oss svar på det. Så får tiden vise om Blatter opplever det samme som Lance Armstrong i sin tid gjorde. I tilfellet Armstrong kuttet til slutt Floyd Landis lojalitetsbåndet, det som på mafiaspråket kalles «omerta». Siden kom den ene innrømmelsen etter den andre.

Til slutt rullet den tunge, skitne snøballen så fort at den gamle sykkelhelten heldigvis ikke greide å komme seg unna anklagene.

Kanskje skjer det samme med Blatter i tiden fremover.

Men om det betyr en snarlig og radikal endring av en idrett på feil kurs, er jeg mer usikker på.