I fotball eksisterer det kun en fasit — at det ikke er noen fasit. Likevel tror jeg det er klokt at vi skiller mellom hvem som er tidenes beste spiller og sin tids beste spiller når vi, enda en gang, diskuterer det vi aldri blir ferdige med. Det Cruyff gjorde med en fotball gjorde nemlig Maradona med en appelsin og Messi med en klinkekule.
Gikk det virkelig så sakte?
Hvis du er av den typen som ikke ønsker at bildet av din barndoms store helt skal falme anbefaler jeg deg å ikke gjøre det jeg har gjort. Du risikerer i verste fall å sitte igjen med at Phil Jones er en bedre midtstopper enn Beckenbauer. Det er brutalt. Jeg har sett fotballkamper mange år tilbake i tid - og fått sjokk. Gikk det virkelig så sakte? Fikk de så utrolig god tid? Det var bare to av spørsmålene jeg satt igjen med etter å ha sett VM finalen fra 74 en gang til.
Hvert tiår hadde sine stjerner. 70-tallet hadde to giganter. Johan Cruyff og Franz Beckenbauer delte kameratgjengen jeg vokste opp med. Jeg tilhørte mindretallet.
Jeg brukte et par år av min ungdom til å skru ballen med utsiden av foten som Keiser Franz, og den dag i dag blir fortsatt diskusjonen en smule mer høyrøstet når vi diskuterer om han eller den nederlandske driblekongen var størst i sitt tiår. Jeg skal strekke meg til å si at jeg ser gode argumenter for å ha vingen med det flagrende håret høyt på sin liste over helter, men for meg vil alltid Tysklands nummer 5 være størst.Så kom 80-tallet, med alt som kan sies om det. «Estetisk» er neppe det første ordet vi leter etter når vi skal beskrive ulike sider av tiåret. Likevel er dette på fotballbanen estetikernes tiår.
Her bør diskusjonen bli kort. Den som greier å overbevise meg, eller andre, om at noen på 80-tallet var bedre enn Diego Maradona bør de snarest ansettes i en salgsjobb med svært gode betingelser.
Gikk det virkelig så sakte? Fikk de så utrolig god tid?
Maradona mye bedre
Ingen har trolig vært så markant mye bedre enn alle andre i et VM enn Maradona var i 86. Det var ikke det eneste han gjorde, bare spør i Napoli, der han fortsatt når som helst trolig kunne blitt valgt til ordfører.
Maradona var magisk, men også en estetisk nytelse å se på banen. Det samme var de som de fleste mener var et par av tiårets kronprinser. Zico og Michel Platini. Bare navnene får de fleste til å tenke på fotball slik mange mener fotball skal spilles, en symmetri mellom det vakre og det effektive.
Der 80-tallet var playmakernes tiår, ble det neste både en fortsettelse og en dreining på det.
Fortsatt vil de fleste holde en klassisk nummer 10 som den aller fremste på 90 tallet. Zinedine Zidane var spilleren med så ekstreme ferdigheter, så briljant oversikt og så delikat ballbehandling at han holdt langt inn i neste årtusen. Likevel var han aller best på slutten av 90-tallet, ikke minst da han ledet Frankrike til VM tittel på hjemmebane.Det er likevel lett å glemme «den egentlige Ronaldo» midt oppe i franskmannens herjinger.
Endelig fikk verden igjen en klassisk nummer ni, en spiss som gikk tvers gjennom alle hindringer, enten ved å brøyte seg vei, eller drible dem svimle.
...og Ronaldinho
Nå har jeg ikke en gang nevnt Ronaldinho, som gjorde ting med ballen selv Maradona kunne fått problemer med. Han og Zidane tok oss inn i et nytt årtusen som de største. Ingen av disse, uansett hvor briljante de har vært, når opp til vår tids aller fremste.
Vi er tilbake til 70-tallet på den måten at vi har to så ekstreme utøvere at diskusjonen om hvem som er størst splitter og engasjerer. At den beste av dem er tidenes beste kan det likevel være liten tvil om. Fotball handler om å utnytte tid og rom. Fordi spillet går stadig raskere, mye raskere, er det mer krevende enn noen gang. De to vi snakker om gjør det likevel bedre enn noen andre.
Zinedine Zidane var spilleren med så ekstreme ferdigheter, så briljant oversikt og så delikat ballbehandling at han holdt langt inn i neste årtusen.
Skulle jeg valgt ut en eneste utøver som en gang for alle skulle knuse mytene om fotballspillere som late og overbetalte i en Superstar-konkurranse med andre utøvere hadde jeg ikke vært i tvil. Jeg hadde sendt Cristiano Ronaldo. En mer allsidig og fullkommen atlet har trolig aldri spilt fotball. Jeg mener også han var best i 2014, men hverken tidenes beste eller sin tids beste.
Scorer og scorer
Lionel Messi skiller seg fra alle andre på en måte: Han har fått oss til å bruke opp ordene. Nevnt et hvert superlativ, og du finner ut at det har vært brukt om Messi.
Det unike med begge er hvor ekstremt stabile de er. De er aldri skadet, nesten aldri dårlige og produserer sluttprodukt, scoringer og assists i et vanvittig antall stort sett hver gang de trer på seg drakta.
Mye av det samme gjorde Pele, Cruyff, Maradona og Ronaldo. De gjorde det imidlertid i en annen tid, faktisk nesten i en annen idrett.
Derfor er det bare å nyte tidens beste spiller(e) . Vi kan se dem ukentlig akkurat nå.
De sørget for et historisk lavmål i norsk toppfotball
Tjærnås om Aabrekk-sparkingen: «En oppvisning i dårlig planlegging»