Cypress Mountain, fredag 13. februar i fjor: Den muntre snøbrettkjøreren fra Kongsberg raste i stor fart ned bakken under Prøve-OL. Mellom den første og den andre kulen i en såkalt trippel, mistet han kontrollen. Den tredje kulen smalt han inni. Med brystet først. Resultat: Kragebeinsbrudd, rift i hovedpulsåren og en alvorlig operasjon. På sykehuset fikk han beskjed om at han måtte opereres innen 48 timer. Hvis ikke, kunne han dø.

Cypress Mountain, fredag 12. februar i år: Utrolig nok er Stian tilbake med startnummer på brystet og gjør unna sin første treningsøkt i OL-traseen. I kveld sikter han seg inn mot en plass på pallen, selv om det ikke akkurat er realistisk med tanke på at han akkurat er tilbake i slag.

– De kaller meg et medisinsk under. Jeg er kommet meg fortere enn mange trodde. At jeg i det hele tatt greide å komme meg hit til OL, er jeg kjempefornøyd med. Men det har vært målet mitt hele veien, sier Stian og smiler.

Den veien han har gått det siste året har vært lang, kronglete og full av fallgruver.

Fikk hjerneinfarkt

Under operasjonen her i Canada ble det satt inn en forsterkning av blodåren, et såkalt stent. Da han etter to ukers tid kom hjem igjen, begynte komplikasjonene.

– Jeg tror det var enda mer truende da jeg fikk tilbakefall. Da lå jeg i koma i fem dager, forteller han.

Stian fikk epileptiske anfall. Da viste det seg at stenten hadde kollapset, og at en ny måtte settes inn. I tillegg hadde han fått noen infarkter i hjernen. Da han våknet opp igjen etter operasjonen, var han nærmest fullstendig lammet i venstre bein.

Etter å ha blitt utskrevet fra Ullevaal universitetssykehus, ble han lagt inn på Sunnaas sykehus i to og en halv måned. Så dro han til Olympiatoppen og bodde der i flere uker.

– Gjennom sommeren hadde han rehabiliteringstrening og fysioterapi, og jobbet dessuten med koordinasjon, utholdenhet og styrke. Etter hvert var han mindre hos oss, men han var under tett oppfølging og hadde faste ukeprogrammer som han gjennomførte. I august var han akrobatisk vel så god som han var sommeren før, forteller fysioterapeut Hilde Fredriksen ved Olympiatoppen.

Ingen mentale mén

Utfordringen for den medisinske staben ved Olympiatoppen har vært å vite hvor hardt han kan trene, hvor langt strikken kan tøyes. For dette er den første skaden av sitt slag – i hvert fall i norsk toppidrettssammenheng. Derfor er også Fredriksen i gang med en avhandling om Stians vei tilbake til bakken.

Gutten selv husker uhellet som om det skulle ha skjedde i går, men han har ingen varige mentale mén av det. Det virker i hvert fall ikke slik.

For dette var samtalen han hadde med oss rett etter sitt comeback i ulykkesbakken:

– Hvordan var det å være tilbake?

– Det var fint, det. Det var gøy å kjøre her igjen.

– Gøy?!

– Ja, rett og slett. De har bygd bakken ganske mye større, men forholdene er ikke så veldig bra akkurat nå. Snøen er veldig bløt og det blåser mye.

– Så det var ingen psykisk barrière du brøt da du passerte ulykkesstedet?

– Nei, det var bare å komme ut av gaten og sette utfor. Du klarer ikke å tenke når du kjører. Jeg klarer i hvert fall ikke det.

– Hvordan har veien tilbake vært?

– Den har vært lang. Jeg slo meg ganske kraftig, men det gikk bra til slutt. Jeg har jobbet mye, fått mye hjelp, spesielt fra Olympiatoppen.

– Hva er målet ditt her i OL nå da?

– Det er så klart å vinne. Jeg vet ikke om jeg greier det, men jeg skal i alle fall prøve.

Sa han og smilte sitt bredeste smil.

Stian har med andre ord et ganske avslappet syn på det som har skjedd. Kanskje like greit.

NRK1 I KVELD KL. 19.30