Da han kom høsten 1987, så var det for det første et par år for sent, for sannheten var at han måtte reise til Moss fordi det daværende rosenborgstyret ikke ville ha ham da han meldte seg klar igjen. Men det var kanskje ikke så dumt, med tanke på hva som siden er skjedd. Som fersk seriemester med østfoldlaget mente han å ha fått bevis for hva som skulle til.

Han tok med seg mye, og mye annet er blitt til underveis, men tre grunnleggende tanker lå der da han kom:

Viljen til å være nesten hundre prosent åpen.

Forståelsen av hva som er prinsipielt viktig for å score mål; at ballen spilles hurtigst mulig framover (i et godt organisert kollektivt spill).

Troen på at det måtte gå an å dyrke individet så det brukte ferdighetene sine til kollektivets beste.

Av disse tre er åpenheten kanskje det største, fordi den er så allmen, og den er så enkel i det jeg vil kalle sin genialitet. Det er et uttrykk en skal vokte seg vel for å bruke, og enda mer forsiktig skal en være med å klistre etiketten genial til et menneske som vandrer blant oss. Men hvis noen trener skulle kunne tåle bruken av uttrykket, og det i så fall skulle knyttes til særlig én side ved hans virksomhet, så måtte det nok bli Nils Arne Eggens nærmest hensynsløse åpenhet.

Det er andre faktorer som har vært enda viktigere for fremgangen, men ingen av dem er så fri til benyttelse for den som vil. Mange vil gjerne være litt åpen, men fortsatt er det forbausende mange enkeltpersoner, bedrifter og organisasjoner som har frykt for åpenheten — enda de burde sett hvordan den har virket i Rosenborg: Den har gitt hele organisasjonen selvtillit: Se hva vi har! Den har drevet prosessene, for den som er åpen om sin virksomhet presses av omgivelsene til å henge i videre - og, ikke minst: Den har dempet konfliktene. Den har presset konfliktene inn i et saklig spor, så de er blitt det vi alle sammen vil at de skal være, eller vi sier at vi vil det: Bidrag til fremgang.

Av de organisasjoner som har forstått minst av dette, er for eksempel Norges Fotballforbund. Det er ganske komisk, samtidig som det gjør det lettere å begripe hvorfor så mange andre heller ikke har skjønt det.

Betydningen av framoverfotball kan knapt nok overvurderes i Norge, en nasjon som i hele etterkrigsperioden har hatt bare tre gode fotballag: Rosenborg, som stresser det hurtige spillet i lengderetningen, A-landslaget for menn, som i gode perioder har hatt det brenntravelt med å komme seg framover og det norske kvinnelandslaget som vant OL-gull mot individuelt langt dyktigere motstandere, blant annet fordi vi hadde det så travelt når vi angrep.

Like fullt er det kanskje et flertall norske fotballag som fortsatt leker med tanken om å spille annerledes, u-norsk eller kontinentalt. De leker til gjengjeld ganske langt nede på tabellene.

Nils Arnes dominerende tanke om å kombinere høyre- og venstreideologi, i den forstand at han både vil dyrke enkeltmennesket og kollektivet, og til og med ser det som to sider av samme sak, er det adskillig lettere å forstå at folk ikke har lykkes med å kombinere, i den grad de har prøvd.

Det krever evne til å se mulighetene i situasjonene, og det kan faktisk ikke læres på kurs. Men viljen til å ville forstå at to pluss to faktisk kan bli fem - eller seks, hvis en vil se den muligheten, kunne en kanskje forvente å se tydeligere.

Konklusjonen kan faktisk sies å være såpass nedslående, sett fra utsiden av Rosenborg: Noe har de andre lært, men mye er fortsatt som det alltid har vært i Rosenborgs omland. Det gir jo på den annen side et fortsatt godt marked for Nils Arne Eggen som foredragsholder.