Mens Ungarn feiret EM-deltakelse etter 2-1 mot Norge, var det tid for ransakelse i den norske leiren. For det var en gyllen mulighet som forsvant med to tap for Ungarn på fire dager.

BT-kommentator Tore Strand. Foto: Jan M. Lillebø

Ungarn var ikke noe stort lag, og det var kun elendige prestasjoner som bidro til at nok et sluttspill røk for Norge. Det til tross for at EM består av halvparten av Europas fotballnasjoner, og at Norge var heldige med å trekke Ungarn i play-off-kampene.

Først og fremst må sjefen selv ta det meste av ansvaret. Når du eksperimenterer med å la Markus Henriksen for første gang spille spiss i sesongens viktigste kamp, så forteller det ikke om dristighet, men om dumdristighet. Høgmo sin plan med å la en Markus Henriksen i uvant posisjon, og en Martin Ødegaard som mangler kamptrening på høyt nivå, og som ikke hadde vært i aksjon for Norge siden Aserbajdsjan-kampen i juni, være de fremste offensive kortene, sviktet totalt.

Når forsvarsspillet også var ruskete, og tre mann ikke klarte å demme opp for dyktige Tamas Priskin, kom den ungarske scoringen som gjorde oppgaven enda verre for Norge. Som hadde lite å svare med, men nok til at det ungarske forsvaret fikk problemer ved et par anledninger.

Av den grunn går det an å tenke høyt om hva som kunne skjedd om Norge hadde stilt mer skarpskodde på topp fra start. Det ble mer trøkk da Marcus Pedersen kom inn etter pause, men Godset-spissen manglet støtte. Hvorfor Høgmo sendte Markus Henriksen på flanken i stedet for i den hengende spissrollen, var også en av flere merkelige avgjørelser fra den norske landslagssjefen. For det er i den rollen Henriksen har blomstret i høst.

Landslagssjef uten X-faktor

En landslagssjef er til syvende og sist ansvarlig for resultater og prestasjoner, men de henger selvfølgelig også sammen med hvilke spillere han disponerer. Det er ingen selvfølge at lille Norge skal delta i sluttspill. Vi er en liten fotballnasjon, og av den grunn er det ingen grunn til å forvente av vi jevnlig skal hevde oss. Noe vi heller ikke gjør.

Men nettopp fordi vi er en liten fotballnasjon, er vi avhengig av en sterk, og dyktig landslagssjef for å lykkes. Når det er mangel på klassespillere i de fleste ledd, er en nasjon som Norge avhengig av en landslagssjef med X-faktoren skal det bli sluttspilldeltakelse.

Mot Ungarn var det ikke kvalitet nok på banen, og på benken tok Høgmo beslutninger som var merkelige, og som aldri klarte å påvirke kampen i positiv, norsk retning.

Hadde Ungarn et bedre mannskap enn Norge? Nei, mener jeg. Norge tapte mot et høyst ordinært, ungarsk landslag, men igjen var det noen kloke fotballhoder på benk og bane som utmanøvrerte et tafatt norsk lag.

Skivebom

Høgmo gamblet og feilet med laguttaket mot Ungarn.

Hans vingling med tanke på spillestil gjennom EM-kvalifiseringen, forteller også om en landslagssjef som aldri har klart å være tydelig og klar nok.

Jeg er ikke imponert over den jobben Per-Mathias Høgmo har gjort. Hans vyer om at Norge skal dominere kamper er for meg teoretisk tåkeprat. Norge er ingen fotballstorhet, og da må vi gjøre noe som er smartere enn de andre. Det har Norge under Høgmo kun i perioder gjort.

Selv om EM-billetten forsvant, har høsten bydd på en viss fremgang, og noen lyspunkt. I det bildet er det riktig å gi Høgmo en ny sjanse. Det må være plan A fra fotballforbundet sin side, men med et våkent blikk om at hvis de samme svakhetene dukker opp igjen i neste kvalifisering, så bør det tidlig være duket for et bytte av landslagssjef.

Høgmo strøk til eksamen. Han bør få én sjanse til, ikke mer!