Rosenborg troner på topp etter fire sesonger uten gull. På banen har vi levert i både serie og cup, og selv når det ikke helt holder ute på matta så er det noen som lager liv og røre på tribunen. Såpass at Kjernen ble utropt til banens beste etter hjemmekampen mot Lazio, og noen har også funnet det for godt å nominere Kjernen til ”Årets trønder.”
Hvem skulle ha trodd det?
Det er mange synspunkter på oss supportere. Det er debatt. Det må det gjerne være, og i år har vi faktisk fått mer plass i debatten selv også. Aftenposten har gitt oss relativt frie tøyler, og mange har ment mye om mangt. Også om Kjernen. Men at vi skulle bli nominert til ”Årets trønder”?
Med alt hatet og forakten vi etter sigende forfekter kom det litt brått på.
Det har vært episoder vi kunne vært foruten, men det er noen ting jeg synes bør sies allikevel når sesongen er på hell. Å lese oppfordringer om at de neste kampene mellom Molde og Rosenborg skal utkjempes på banen, og bare der, det er ikke supporterhjertet mitt enig i.
Vi supportere er en del av fotballen, og stemningen vi lager på tribunen er en del av det. Sånn skal det være.
Får bred støtte
Så mens enkelte visstnok får bred støtte fra befolkningen i å være kritisk mot supportere, så får også vi supportere bred støtte for at vi lager gode rammer rundt kampene. Vi bidrar med stemninga som mange andre tilskuere ser på, og vil ha, som en naturlig del av sin kampopplevelse på stadion.
Det samme gjør alle supportere med annen klubbtilhørighet rundt omkring i landet. Et sittende, høflig klappende, ”artig at motstanderen scoret” publikum er ikke det vi er en del av. Vi er rivaler, vi vil slå alle, og vi vil være de som er flest, høres best og pusher laget frem til nye triumfer. Fra tribunen. Og når sesongen er ferdig vil vi være det laget som er best etter å ha møtt alle de andre over to kamper, hjemme og borte.
Ingen supportere = intet engasjement
Hadde fotballkamper bare blitt utkjempet på banen så hadde ikke Kjernen blitt nominert til noen
”Årets trønder.” Kjernen bidrar til stemningen og trykket på kampene. Det hadde ikke skjedd med sangtekster på storskjerm, klapping på autocue og NFF stemplede og godkjente tekster.
TV-produksjoner som tar livet av spontan feiring og fokuserer ene og alene på sofasupporterne gir ikke den rammen mange av oss vil ha. Vi er ekte kjærlighet til våre respektive klubber, og den vil vi aldri la bli regissert.
Fotball er ganske enkelt ikke det samme uten engasjementet på tribunen. TV utgaven ville også blitt fattigere uten oss (Europas mest musikalske fans som noen vil ha det til. Som med sitt forhold til spillerne setter et eksempel som selveste fotball-Italia synes er stas.
Ikke øldrikkende bråkmakere
Selv om NFF sikkert har tatt det opp i et hastemøte at italienerne helst burde ha sunget “SHALALALALALALA, ÅH TIPPELIGA’N.” Hvem som eventuelt skal straffes for akkurat det er vi spente på å høre).
Vi er ikke en gjeng øldrikkende bråkmakere som enkelte fortsatt tror, men over snittet engasjerte mennesker med varierende grad av gode sangstemmer som både bidrar og bryr oss.
Og om vi ”hater” hverandre aldri så mye så står vi sammen når det trengs, på tvers av klubbtilhørighet. Gi oss forutsigbare kamptidspunkt og makuler alle forslag om sluttspill.
Det har vært skrevet mye bra i denne spalten i løpet av sesongen. Jeg håper virkelig at det har bidratt til å gi et bedre og bredere bilde av hvem vi supportere er. At rivalisering er en del av fotballen, og annen idrett for den del.
Hva hadde Northug vært uten svenskene? Jeg får tro at mer har kommet ut av det her enn klikk til Aftenposten og deres samarbeidspartnere i 100 % Fotball. For det er ikke 100 % fotball om du ikke tar med supporterne og vårt engasjement i regnestykket.
For vi blir her til Dovrefjell ramler ned.
Derfor ble det lite feiring for 50 år gamle Bruttern
Reginiussen blir ikke skadefri til cupfinalen
Søderlund bør avskiltes