Gå på Youtube og skriv inn «Birk promo» i søkerfeltet.

Det dukker opp en video av 13 år gamle Birk Ruud. Der forteller han om målet sitt: OL-gull.

Ni år senere våknet han hjemme på Stabekk som olympisk mester. Da kom tomhetsfølelsen.

Den litt slitne kroppen tok seg til kjøkkenet. Solen skinte inn gjennom vinduet. Han satte seg ned, spiste en god frokost og reflekterte over det han hadde oppnådd.

For nå hadde han klart målet sitt. Han hadde vunnet OL-gull i freeski i Beijing. Han hadde strålt foran TV-kameraene og tatt nye steg inn i vår kollektive bevissthet.

I løpet av de neste dagene snek en litt ubehagelig, men samtidig spennende tanke seg inn i hodet hans: Hva nå?

Tomhetsfølelsen

«Vil du ha et pledd?», spør Birk Ruud.

Svaret blir nei. Solen kikker forsiktig frem, selv om det ikke er noen sommerdag. Hageområdet rundt oss er dekket av jord. Her dyrker familien Ruud poteter, squash og tomater, blant annet.

Vi møter Ruud i barndomshjemmet på Stabekk. Han bor fortsett her de rundt 150 døgnene han ikke er på reise. Det skal han fortsette med i noen år til.

– Det er lett å «grounde» seg selv her. Her er jeg hjemme. Det er deilig å komme hit i stedet for å dra til en eller annen leilighet, sier Ruud.

Det var like deilig etter OL. Ruud tilbragte tid med familien. Han besøkte graven til faren Øivind, han som startet grønnsaksdyrkingen. Og han lekte i hagen, som han alltid har gjort.

Suksessen i OL har ikke forandret ham. Det er Birk Ruud overbevist om.

– OL-gullet var et stort mål og en veldig spennende reise jeg laget for meg selv. Mye av gleden ligger i veien til suksessen. Det var mange oppturer og nedturer og hardt arbeid. Når du har fått det til, så kan det føles litt tomt. Det er noe som heter «post olympic hangover». Alle ønsker å prestere i den største konkurransen. Uavhengig om man har gjort det bra eller ikke, kan man kjenne en tom følelse etterpå.

– Du følte det?

– Ja, på en måte. Spesielt én dag føltes det litt tomt. Jeg har jo dyttet mange følelser til side på grunn av OL.

– Hvilke følelser da?

– Alt mulig. Rett etter pappa gikk bort, var jeg med i «71 grader nord». Det var en form for ferie. Men så jobbet jeg veldig hardt og konkret mot OL. Ubevisst tror jeg man sperrer ting litt ut da. Da jeg var ferdig med OL, tenkte jeg «shit». Jeg følte jeg trengte å lande litt.

For første gang gikk Ruud til en mental coach uten at idrett var tema. Det var viktig for ham å kjenne ordentlig etter.

– Etter et OL-gull er følelsene mer variert enn folk kanskje tror?

– Følelsene var absolutt positive, men jeg følte meg også litt tom. Jeg har jobbet så lenge og lagt en stor og lang plan. Men jeg er jo ikke ferdig. Jeg er fortsatt ung og har masse igjen av karrieren min. Men akkurat da tenkte jeg «nå har jeg fått til det jeg ønsket. Hva nå?»

Alex Ferreira har reist fra USA for å besøke Birk Ruud. Ferreira er ikke bare en kompis, men også en konkurrent. Han har sølv og bronse fra OL. Her flytter de kunstgressmatter som Ruud-familien skal ha i hagen. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Timene på trampolinen

Én ting er hvert fall sikkert: Det blir ikke noe kontorjobb på Ruud med det første.

Før vi kommer på besøk, har han allerede slått golfballer i hagen. Han er alltid i aktivitet, høyt og lavt.

Det startet tidlig. Én dag så bestyreren i barnehagen ut fra kontorvinduet. Der ute hang lille Birk Ruud og dinglet fra en lyktestolpe.

Sånn var den lille krabaten. Av og til ble foreldrene oppringt.

– Han drev med aktiviteter som barnehagepersonalet var usikker på om de skulle tillate eller ikke, forteller mamma Céline Bache-Wiig.

Birk Ruud har alltid elsket å hoppe, klatre, dingle og sprette. - Han fikk lov til å utfolde seg, sier Mamma Céline Bache-Wiig. Foto: PRIVAT

Guttungen var alltid utforskende. Han likte å «pushe» grenser, som han sier det selv. For eksempel klatre på taket.

Foreldrene bestemte seg for at han burde få muligheten til å kanalisere all energien inn i idrett og aktiviteter. Der kom trampolinen.

Den sto i hagen fra den fremtidige OL-vinneren var tre år gammel. Han pleide å komme hjem fra barnehagen i fire-tiden og hoppe på trampolinen til middag. Så gikk han ut igjen og holdt på til foreldrene sa «nå du komme inn».

Birk Ruud har hatt en drøm om å falle fritt mot bakken. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Hatet å lese høyt foran klassen

Birk Ruud tror timene på trampolinen har vært avgjørende for fremgangen. Uten å vite det var guttungen i ferd med å leke seg til OL.

Han hadde funnet sitt rette element. Men han slet mer på andre arenaer.

– Jeg var flink på triksing og idrett, men jeg var ikke så interessert i skolen. Jeg måtte lese barnebøker med store bokstaver i tredje klasse. De andre leste mye raskere enn meg. Jeg var ganske treg.

– Synes du det var kjipt?

– Litt. Noe av det verste jeg kunne tenke meg var å lese høyt i klassen, fordi jeg var dårligere enn de andre. Jeg hadde venner og var aldri noe utenfor, men det var kjipt å føle at jeg var blant de dårligste eller den dårligste til å lese i klassen. Jeg hadde ikke noe lyst til å være det.

Det handlet om interesse, ikke kapasitet. Foreldrene tok grep: De sørget for at sønnen leste mer utenfor skoletid. I sommerferien leste han 15 minutter hver dag.

Etter hvert tok han steg med lesingen.

– Med dedikasjon og trening på noe du føler du ikke mestrer, blir det bedre. Jeg måtte trene mer på det enn andre.

Birk Ruud har alltid vært en energibunt. Her smeller han til en golfball. I bakgrunnen er farmor og farfarens hus. Ruud ser på seg selv som et skikkelig familiemenneske. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Den nye drømmen

Ruud husker en fantasi han hadde som liten. Når han ble voksen, skulle han bygge seg et hus som var tusen meter høyt. Så hver dag han skulle ut på jobb eller på ski, skulle han bare falle fritt mot bakken.

– Hvordan skulle du lande?

– I bomull. Det var det jeg tenkte var mykest, smiler han.

Følelsen av å være i luften, det suget i magen, elsker han. Han tenker ikke på noe spesielt, han bare prøver å nyte. Sånn har det vært siden barndommen.

Og når Birk Ruud nå skal meisle ut kursen videre i livet, tenker han også tilbake.

– Hvilke mål ville «barne-Birk» satt seg nå? Hva er en ny reise nå, som jeg kan bruke utallige timer på? Hva er potensialet mitt? Det er jeg interessert i å vite. Jeg er ikke fornøyd med bare ett OL-gull. Jeg prøver å være ambisiøs og drømme stort. Hva kan jeg få til som er «great»?

De tankene har sprettet frem og tilbake i hodet til Ruud de siste månedene. Noen dager føler han for én ting. Noen dager noe annet. Kanskje ligger svaret i en helt annen idrett.

– Finnes det noe du føler akkurat nå, at «det har jeg lyst til å klare»?

– Jeg har absolutt lyst til å ta en OL-medalje i snowboard, hvert fall her jeg sitter nå.

Flørten med snowboard startet litt i fjor. En dag i bakken klarte han plutselig mange nye triks. Han kjente på en enorm glede - det føltes som å være en liten gutt igjen.

– Det viktigste er at det er samme prosess, at det er gøy. Det skal komme naturlig. Hvis jeg skal putte inn arbeidet, er det fordi det er noe jeg brenner for - uansett om det er ski, snowboard eller som tømrer. Men for meg kjennes det riktig med noe fysisk.

– Hva hadde du drevet med om du ikke drev med idrett?

Birk Ruud ser opp og tenker seg om.

– Hvis jeg ikke skulle holdt på med det, hadde det ikke vært meg. Det ville vært en annen person. Det er svaret på spørsmålet.