VITENSPORTEN: Rett før sommeren publiserte Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet i samarbeid med Norges idrettshøgskole en ny rapport om deltakelse, trivsel og inkludering i den organiserte barne- ungdomsidretten. Rapporten antyder at den organiserte idretten stiller stadig høyere krav til de unge og deres foreldre i form av tid, dedikasjon, ferdigheter og kostnader.
En enkel forklaring til disse rapporterte samfunnsmessige endringene, er at konkurranseelementet er en sentral del av idrettens egenart. Uheldigvis for mange unge utøvere, blir det viet lite tid og oppmerksomhet i samarbeidet både innad og mellom klubbene til å utruste utøverne med en bedre forståelse av de mentale aspektene knyttet til forberedelse, gjennomføring og evaluering av ulike typer idrettskonkurranse.
Aktivitetsidrett vs. konkurranseidrett
Det skapes en spenning når aktivitetsidretten, som har som mål å fremme grunnleggende ferdigheter gjennom lekbaserte aktiviteter, samt livslang glede med å drive idrett, møter konkurranseidretten i ungdomsårene, hvor målet i større grad er å vinne idrettskonkurranser. Mange unge utøvere rapporterer både et indre og ytre press når de skal prestere i en idrettskonkurranse, noe som kan føre til stress, nervøsitet og prestasjonsangst.
Den vanlige «medisinen» er en rask peptalk i garderoben før idrettskonkurransen, hvor hovedbudskapet som regel er «nå skal vi vinne». Det bør ikke være overraskende at de fleste ungdommer har et større behov for å forstå verdien av å konkurrere mot både seg selv og andre jevnaldrende. Å konkurrere er faktisk en enormt krevende oppgave, fordi det krever at den enkelte utøver utviser god innsats og holdning til tross for motgang, og mulig blottstilling og mangel på ferdigheter.
Norges idrettsforbund (NIF) har utarbeidet retningslinjer for å regulere konkurranser i ungdomsidretten, men utfordringen er at trenere, ledere og foreldre må følge opp disse retningslinjene i praksis. NIF skriver på sine hjemmesider at «ungdom har rett til et trygt, variert og inkluderende idretts- og konkurransetilbud». NIF skriver videre at «ungdom skal selv bestemme om de vil delta i konkurranser, og konkurransene skal være i samsvar med ungdommens forutsetninger og ambisjoner».
Samtidig vet vi at den såkalte «satsingen» som skjer i overgangen fra barneidrett til ungdomsidrett og videre gjennom ungdomsårene får mange ungdom til å avslutte idrettskarrieren, og de vanligste grunnene til å slutte med organisert idrett er (a) lite glede, (b) lav selvoppfatning av idrettslig kompetanse, (c) motstridende sosialt press, (d) konkurrerende prioriteringer og (e) sykdom og skader.
Høy grad av skadeproblemer
I et nylig avsluttet forskningsprosjekt her i Agder undersøkte vi sammenhengen mellom fotballdeltakelse i ungdomsårene og risikoen for egenrapportering av skadeproblemer. I den første delen av prosjektet ønsket vi å undersøke forekomsten av skadeproblemer hos unge fotballspillere, mens i den andre delen av prosjektet ønsket vi å undersøke sammenhengen mellom forekomsten av skadeproblemer og mulige psykososiale og demografiske risikofaktorer.
Utvalget i dette prosjektet besto av 588 fotballspillere med en gjennomsnittsalder på 15,7 år. Resultatene viste betydelige mengder av skadeproblemer i dette utvalget av unge fotballspillere; dvs. 54 prosent av spillerne rapporterte et skadeproblem, mens 23 prosent av spillerne rapporterte et betydelig skadeproblem. De mest sentrale risikofaktorene for skade var en negativ opplevelse av trenerens atferd og et mindre støttende lagfellesskap sammen med en uhensiktsmessig belastningsregulering av ulike typer fotballaktivitet.
Tilrettelegge for trivsel for alle
Er det rimelig å anta at den organiserte idretten skal tilrettelegges for alle unge utøvere når konkurranseidrett innebærer en måling, sammenligning og rangering av utøvere etter prestasjon? Vi mener at det bør være fullt mulig å fremme både trivsel og idrettslig prestasjon for alle unge utøvere som ønsker å delta i den organiserte idretten, men premisset er at unge utøvere lærer verdien av å konkurrere mot seg selv og sine jevnaldrende.
Denne oppgaven må settes på agendaen til alle idrettsklubber i Idretts-Norge, slik at den berømmelige «hårføneren» etter en idrettskonkurranse byttes ut med økende grad av selvregulering (dvs. planlegge, organisere og regulere eget trenings- og konkurransearbeid). Nyere forskning har vist at barn og unges erfaringer med eget oppvekstmiljø har stor betydning for den framvoksende evnen til å regulere egne emosjoner, tanker, oppmerksomhet og atferd.
Et viktig steg i det videre arbeidet vil derfor være å sette søkelys på en positiv og ansvarliggjørende treneratferd og et støttende lagfellesskap, samt en mer hensiktsmessig belastningsregulering av idrettslig aktivitet for unge utøvere.
