Dette skal landslagssjef Per-Mathias Høgmo ha: Han bruker ikke mange ord på å beskrive norske svakheter. Ingen, egentlig.
Det er bra, er det ikke? En fotballtrener er per definisjon ansvarlig for resultatene, og den som lar seg friste til å klandre spillerne, blir ikke gammel i jobben. De mister garderoben, som det heter for tiden. Egentlig et godt uttrykk og lett å forstå for den som har vært i en fotballgarderobe der treneren prater mens spillerne himler med øynene.
Spillerne gir full støtte
Der er ikke Høgmo, ikke på noen måte. Spillerne står i samlet flokk og forsvarer ham, også etter kampen i Budapest, der Høgmo dummet seg ut så det suste. De lytter fortsatt når han snakker.
Høgmo bedriver balansekunst. Positiviteten er bra så lenge den ikke går over i fornektelse av virkeligheten. Det er grenser for hvor lenge Høgmo kan fortsette å snakke opp laget når resultatene er til å gråte over.
Til slutt blir det mer narraktig enn klokt. Havner Høgmo der, og det er ikke lenge til, hjelper det ikke at NFF-lederne freder ham.
Tjærnås: Skal Norge spille fotball i findress eller grilldress?
«Glem den franske rivieraen. Baku, her kommer bønda fra nord.»
«Det kunne ikke gå galt for Norge. Derfor burde varsellampene lyst rødt, veldig rødt.»
Problemet som varer
Men faktum er uansett: Høgmo har det samme problemet som Drillo hadde. For dårlige spillere.
De fotballinteresserte som ikke holder til i Ullevaal-kontorene eller i sportsredaksjonene, altså de hundretusener av nordmenn som er norsk fotballs viktigste støttespillere, ser hva som er problemet.
Våre spillere lar seg lure for lett, de tenker for lenge, de er rådville, ballen spretter for langt. Det er dette som gjelder, ikke de evige diskusjoner om formasjon og laguttak. Dette ser folk.
Mange flirer av eksperter og medier som hausser opp det norske laget.
Og de henger ikke med i det hele tatt når landslagssjefen gang på gang sier at «det er mye positivt», selv etter kamper der Norge knapt har skapt målsjanser.
Forklaringer? Nei, bortforklaringer
Det meste er bra, vi har et lag i utvikling, det går rette veien, sier Høgmo. Han mener det nok også, for han er en grei kar.
Forklaringene på tapene er at marginene er imot, motstandernes mål er enkle, vi fikk ikke uttelling på sjansene. Men hvordan telles disse sjansene? Høgmo kom til at Norge hadde åtte veldig store sjanser på Ullevaal.
Strengt tatt var det tre – hvis man ikke regner med de angrepene der vi hadde sjansen til å skape en sjanse.
Ja, det er synd
Slik er Høgmo i ferd med å undergrave sin autoritet — foreløpig ute blant folk, etter hvert nærmere de indre sirkler der hans fremtid avgjøres.
Det er synd, for vi var noen som trodde at han var mannen som kunne skape et bedre norsk landslag.
Nå er det mindre igjen av denne troen. Etter så mange kamper burde sporene av fremgang vært mye tydeligere.