De hadde gledet seg: Barn, foreldre, gamle og unge på Grorud. 2. mai i år skulle hjemmelaget, et fotballag i 2. divisjon, møte toppserielaget Lillestrøm. Det skulle bli fest, cupfest.

Men da dommeren blåste av for pause, spillerne gikk mot garderoben og publikum koste seg i den varme vårkvelden, tok all hygge slutt. Plutselig stormet 40 fotballpøbler fra Vålerenga inn på stadionområdet. De var såkalt casuals, voldelige supportere som ikke bruker supporterutstyr, men kler seg i dyre merkeklær. Nå skulle de ta likesinnede fra Lillestrøm. Blant barnevogner, sjokkerte familier og fredfulle supportere oppsto et lite basketak nesten oppå tribunen. Snarrådige vakter og politi forhindret at noen ble skadet.

Likevel var en ny grense brutt av voldelige fotballsupportere i Norge.

Aldri har noen forsøkt å starte et masseslagsmål inne på et fotballstadion, midt under en kamp og så tett innpå et uskyldig publikum.

Juling ved fritidsklubben

Angrepet på casuals fra Lillestrøm skal ha vært en hevnaksjon. Tenåringsgutter fra Lillestrøm skal tidligere ha oppsøkt jevnaldrende i Oslo. Begge gjenger tilhører rivaliserende supportergrupper, og midt i skoletiden skal de fra Oslo ha fått juling ved en ungdomsklubb.

Også på Grorud-banen var aggresjonsnivået høyt. Én eller to av Oslo-lederne løp inn på stadionområdet. Resten av flokken fulgte blindt etter, og gjengen ble ikke stoppet før de nesten var oppe på tribunen.

Bengt Calmeyer er supporterkoordinator i Vålerenga. Han er overrasket over hva som skjedde. Mest av alt fordi Oslo-gjengen også brøt "egne lover". Slåssglade casuals har normalt avtalt sine oppgjør utenfor det offentlige rom.

Vålerenga har reagert mot Oslo-gjengen, men vil ikke si konkret hva straffen innebærer.

Sikkerhet er alt

Noen uker etter dramatikken på Grorud. Bengt Calmeyer er der han liker seg best – i Vålerenga-land.

Han krysser Opplandgata, går videre ned mot Dalehaugen da en bil bremser opp ved siden av ham. Ved rattet sitter en gammel kompis. Selvsagt skal han på morgendagens "hatkamp" på Romerike. Seriekampen mellom Lillestrøm og Vålerenga den siste dagen i juni karakteriseres av politiet som en høyrisikokamp.

— Der blir det action, sier mannen foran rattet, før han ler og kjører av gårde.

Calmeyer var selv en av dem som kalles risikosupportere. I 10 år var han fotballpøbel. I 10 år hadde han politiet og Vålerengas klubbledere nesten konstant i hælene. I 2007 hadde han fått nok av alt bråket. Han sluttet å slåss, tok noen jobber for Klanen og engasjerte seg i sikkerhetsoppgaver rundt kampene. Noe han gjorde så bra at han ble ansatt som supporterkoordinator i Vålerenga i fjor.

Nå jobber han sammen med klubbledelsen om å løse sikkerhetsmessige utfordringer knyttet til klubbens kamper. Han samarbeider med politiet. Han reiser sammen med fotballsupporterne på bortekamper. 44-åringen ringer, mailer og forsøker å favne alle i Vålerengas supporterflora.

Godt politiarbeid

De voldelige fotballsupporterne i Vålerenga blir stadig yngre. De er mer aggressive – også mot medsupportere, mot klubben, mot frivillige og vakter. Men antallet ser ikke ut til å vokse. Rekrutteringen har stagnert. Politiet i Oslo anslår Vålerengas aktive risikosupportere til å telle rundt 30 personer. Ved spesielle kamper og andre anledninger økes antallet.

— Vi har hatt færre hendelser i år. Godt politiarbeid med etterretning og dialog demper veksten. Det er trygt å gå på fotballkamper, sier Calmeyer.

Han mener også måten Vålerenga håndterer risikosupporterne på, gir resultater. Klubben har i år hatt fire-fem saker der utestengelse har vært tema.

- Vi får masse kritikk for at vi ikke bare hiver ut folk, men vi vet at de ikke blir borte. Det er blitt forsøkt før. Våre risikosupportere er velkomne på våre kamper så lenge de oppfører seg i henhold til stadionreglementet, sier han.

Og tenker tilbake på 2007. Da var 52 fotballpøbler utestengt fra Vålerengas hjemmekamper på grunn av det klubben mente var uakseptabel oppførsel. Men mange følte at de var utestengt uten grunn. De mente klubbledelsen manglet bevis og at trynefaktoren avgjorde. Bråket ble forsterket utenfor stadionportene. Som løse kanoner gikk de rundt i gatene for å hevne seg mens Vålerenga var i aksjon. Støyen lokket rene bråkmakere helt uten interesse for fotball.

Selv Bengt Calmeyers gjeng, Iskoboys, måtte fjerne slåsskjemper i egne rekker.

— Iskoboys ble i min tid en veldig sammensveiset gjeng. Vi ble en lukket gruppe for andre supportere. Men klarer Vålerenga å knytte til seg folk herfra, får Iskoboys en bredere kontaktflate enn bare sine egne. Da kan klubben dempe vold og bedriten oppførsel.

For han snakker av erfaring.

Var fotballpøbel

Rett ved knokene, på hver finger, er bokstavene O S L O G U T T tatovert. Fortsatt kan du skimte arr i pannen etter slag. Et bordbein forårsaket kraniebrudd. Ribbena er fortsatt ømme etter flere brudd. Nesen er knekt utallige ganger.

I 10 år var Calmeyer aktiv i Vålerengas casualmiljø.

Slåssingen var et behov for selvhevdelse. En personlig make-up for dårlig selvtillit. I Iskoboys fikk han et ankerfeste.

— Jeg var i et miljø der jeg fikk respekt for noe jeg kunne bra. Ikke det at jeg var så flink til å slåss, jeg har ligget på gulvet noen ganger og lurt på hva som skjedde nå, men jeg var ekstremt aggressiv. Jeg var gjerne i første rekke, men fikk meg flere på trynet enn jeg ga selv, sier han.

Redselen før smellene var som adrenalinkick. Potensielt livstruende hendelser ga et rush av følelser etterpå.

— En basehopper har sikkert den samme følelsen, og de samme mekanismene som trer i kraft. Dødsfrykt – skråstrek – dødsforakt. Du gjør noe du egentlig ikke tør. Jeg var redd noen ganger, men jeg kjenner de som aldri var det også.

Da Calmeyer var på sitt verste, jobbet han som ordensvakt. I fritiden reiste han landet rundt og herjet, sammen med lærere, studenter og en aksjemegler fra Oslos vestkant. Det handlet om: 1. Å støtte Vålerenga. 2. Å slåss mot dem som vil slåss mot Iskoboys.

Men i 2007 orket han ikke mer. Prisen var for høy. Han brøt med sin tidligere venner.

I dag snakker de sammen, men fra hver sin side av bordet.

Dagens casual

Forrige lørdag, en liten kilometer fra Ullevaal stadion. Stemmevolumet fra 30 mannspersoner skrus opp inne på cafeen ved Blindern. Ute på gaten kan Vålerenga-sanger høres gjennom grønnmalte vegger. Noen forbipasserende stopper opp og lurer på hva som skjer der inne. Det er tre kvarter igjen til Vålerenga skal møte Molde.

Og casuals Iskoboys varmer opp.

Når kampstarten nærmer seg, marsjerer en tett flokk langs Sognsveien i retning Ullevaal stadion. Vålerenga-sangene ljomer under regntunge juniskyer. Kroppsspråket er hardt, aggressivt. Det er fra snaut 20 år gamle til drøyt 40. Noen er ikledd hettejakker. Joggeskoene har tre karakteristiske, hvite striper. På hodet sitter capsen, men bare én eller to har Burberry-skjorte, de klassiske, erkebritiske rutene som i dag er synonymt med aggressive casuals.

Likevel er de ikke til å ta feil av, for ingen bærer synlige klubbeffekter. De blir en grå/svart skygge midt blant fargesprakende Vålerenga-supportere med klubbtrøyer og skjerf.

Utenfor Ullevaal stadion gidder politiet knapt å bry seg. Ingen følger dem inn på tribunen – slik store vaktmannskaper alltid gjør på bortekampene. I over 10 år har Iskoboys vært synonymt med slåssing og vold.

Nesten helt oppunder taket i VG-svingen kan de rulle ut sitt banner med påskriften Iskoboys/Enga Casuals. Det får de lov å være så lenge de holder seg unna all form for slagsmål inne på stadion.

Blant Klanen-medlemmer er synet splittet på den fargeløse flekken på tribunen.

— Jeg skjønner f… ikke hvorfor dere skal skrive om dem. De bør ties i hjæl. Da kan døm få slåss som ensomme menn der inne på vidda, sier en storvokst Vålerenga-veteran med trøye og skjerf.

En dame i 50-årene er litt mer vennligstilt.

— De lager jo litt liv, da. Dessuten ville det ha gitt mer bråk å utestenge dem, sier hun.

Rett før kampen starter stiller vakter seg opp i tribunetrappene.

Unge gutter

Rett bortenfor Iskoboys skimtes en nærmest isolert gruppe. Et titall gutter kaller seg for Sirkus Vålerenga. Med banneret "Evig tro" foran seg har de nærmest en helt tribunesving for seg selv. De står knapt i ro, mens taktfaste rop om "Vål’enga, Vål’enga" kan høres utover et glissent Ullevaal stadion.

Både politiet og klubben holder et ekstra øye med denne grupperingen som hverken kaller seg casuals eller ultras (se fakta). For to år siden fjernet de et punkt på hjemmesiden sin der det sto at "Sirkus Vålerenga er imot vold i forbindelse med fotballkamper".

Både klubben og politiet ser på utelatelsen med bekymring. Også fordi offentligheten sjelden får innsyn i hva som foregår der inne i supportermørket.

– Ingen kommentar!

Iskoboys sier kategorisk nei til intervju. Å utdype noe i mediene betyr uønsket oppmerksomhet.

Vi forsøker oss derfor via bekjentskaper overfor to som er litt "ut og inn av miljøet". Etter noen dager får vi et ja fra den ene, men på følgende betingelser: Ikke noe bilde, ikke noe om hvem han tilhører, kun noen få spørsmål, og hans navn skal holdes hemmelig.

Vi får et kortfattet svar:

- Vi ser på det å slåss som en kampsport, skriver han om hvorfor casualmiljøet trekker.

Han skriver også:

— Vi kan bryte med det mannsidealet som preger samfunnet i dag, der maskulinitet og macho er fraværende. Vi kan ha en arena der du har lov å være aggressiv, møte likesinnede og der ingen dømmer deg nord og ned.

Sitat slutt.

Jobber mot

Politioverbetjent Ola Moheim jobber heltid med å forhindre at supportervold skal utvikle seg ytterligere i Oslo og Norge. Mye ressurser og mange penger brukes for å hindre rekruttering til disse miljøene.

Trolig finnes det nå rundt 150 aktive risikosupportere i Norge. Noe helt eksakt tall er vanskelig å fastslå. Gruppene preges av utskiftninger, men trolig ligger det totale tallet på rundt 250–300 personer. De aller fleste tilhører såkalt casuals-miljøer.

I Norge er over 350 voldelige supportere registrert med navn og bilde hos politiet etter bråk.

Moheim har sett hvordan politiet jobber i Danmark, England, Nederland og Sverige mot såkalte risikosupportere. I Sverige har tribunevolden eksplodert de siste årene. I Stockholm jobber 55 politimedarbeidere i avdelingen "Supporterpolisen".

I Norge og Oslo er ikke tilstandene like ille.

— Risikosupportermiljøet rundt VIF later til å ha blitt mindre, men sesongen så langt har vist at antallet hendelser ikke blir mindre av den grunn, sier Moheim, som hører til seksjonen for organisert kriminalitet i Oslo politidistrikt.

Politi i andre land går ofte hardere til verks mot voldelige supportere. Ordensmakten kan storme opp på tribunen for å markere seg, eller fjerne tvilsomme elementer fra områder der de samles.

Her hjemme bruker politiet dialog som fremste virkemiddel.

— Oslo politidistrikt har ingen illusjoner om at vi skal klare å skremme personer vekk fra å tilhøre et risikosupportermiljø, sier Moheim.

— Vi mener at vi best påvirker miljøet i en positiv retning ved å opptre på en måte som vekker tillit. Dette er ikke minst viktig overfor øvrige supportere, som ser at politiet både er forutsigbare og imøtekommende, sier han.

Lovendring

2009 var et dystert år. Da registrerte politiet 80 hendelser knyttet til casuals. Politiet mener utviklingen blir stadig verre, og de ønsker en utvidet lovhjemmel mot fotballvolden. I lovforslaget skriver politiet blant annet om en markant økning i bruken av slagvåpen ved avtalte slagsmål. Narkotikabruken øker stadig. Både kokain og amfetamin brukes i miljøet. Rekrutteringen skjer også gjennom personer med kriminelt rulleblad.

I dag har ikke politiet adgang til å utestenge folk fra kamper. Kun klubbene har en slik myndighet.

— En sentral del av denne lovgivningen vil være å ramme straffbare handlinger med etterfølgende sanksjoner, eksempelvis utestengelse og oppholdsforbud. En slik sanksjon må etter vårt syn rettes mot den straffbare handlingen og de enkeltpersonene som blir identifisert som deltagere, mener Moheim.

Hater kanari

Tilbake til Ullevaal stadion.

Kampen nærmer seg slutten. Vålerenga leder 3–2, og Molde-supporterne virker resignerte.

Romsdalingene kjeder kanskje enkelte av Vålerengas supportere. De mørke flekkene på tribunen begynner å synge om morgendagens motstander i stedet, nemlig erkefienden Lillestrøm: "Tramp, tramp, tramp på en fugl".

Og de fortsetter over i "Hater kanari". Kanarifuglene på Romerike får alltid blodet til å strømme raskere hos enkelte i Vålerenga.

Men så blir det helt stille blant folket fra hovedstaden.

Kun sekunder før dommeren skal blåse av hele kampen, utligner Molde til 3–3. Vålerenga mister seieren på overtid. Pusten blir nærmest kollektivt slått ut av hjemmepublikumet i ren skuffelse. Bare den lille supportersamlingen helt oppunder taket i VG-svingen fortsetter å hoppe opp og ned. Vålerenga Sirkus har kastet hemningene og T-skjortene.

Men i morgendagens høyrisikokamp mot Lillestrøm må også denne gjengen holde seg i skinnet.

Casuals

I utgangspunktet betegnelsen på et antrekk for menn som ikke er formelt, men pent.

På slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet fant britisk fotballpøbel ut at de ved å kle seg casual og uten klubbens farger gikk under politiets radar.

På 80-tallet var det klær og sko fra produsenter som Fila, Lacoste, Björn Borg, Sergio Tacchini, Adidas og Puma som gjaldt.

Tilhengerne, som aldri brukte klubbens skjerf eller drakt, brukte som regel kampen bare som et påskudd for å få til et oppgjør med motstanderlagets casuals.

Casuals organiserte seg i løst sammensatte grupp er, hvis navn etter hvert ble både beryktet og fryktet.

I Storbritannia er det spunnet en egen mytologi rundt casuals-kulturen, ikke minst gjennom en rekke bøker og filmer som til dels har romantisert denne voldskulturen.

Casuals-kulturen står ikke like sterkt på fotballøya som tidligere.

Casuals-gruppene har ofte kalt seg firma eller firms, som om de er en bedrift med en arbeidsoppgave å løse.

Casuals-"firmaer" i Norge

Et høringsdokument fra Politidirektoratet datert 8. februar 2012 lister følgende casuals-grupperinger registrert i det norske, nasjonale etterretningssystemet Indica:

Iskoboys (VIF).

Enga Yngre (VIF).

Enga Casuals (VIF).

Tjuagutt Bergen (Brann).

Sportsklubbens Fineste (LSK).

Christiansand Herre Ekvipasje (Start).

Ultras 1905 (Start).

Stavanger Yngre (Viking).

Briskebys Beste Borgere (HamKam).

Brigade Rød Hvit (Fredrikstad FK).

Store stå (TIL).

Sønner av Christiania (Lyn).

Totalt 332 personer