«Pappfigurer og en lyshare slår aldri Bislett-brølet»

OM FRIIDRETT: Idretten er tilbake, men ikke som den var da den forlot oss.

Publisert:

Karsten Warholm satte verdensrekord på 300 meter hekk med tiden 33,79, syv tiendedeler bedre enn den forrige rekorden. Foto: VEGARD WIVESTAD GRØTT, BILDBYRÅN

  • Erlend Nesje

BISLETT: Full av adrenalin slo han seg mot pannen, knyttet neven og vinket til noen pappfigurer, statsminister Erna Solberg, idrettsminister Abid Raja og en nesten folketom tribune.

Noen ting kjente vi igjen fra tiden før idretten ble tvunget til 100 dagers isolasjon.

Karsten Warholm er fortsatt verdens beste i sin idrett. At han knuste den tidligere bestenoteringen i verden på den uvante distansen 300 meter hekk, var ikke veldig overraskende. At han jublet like lidenskapelig som for de to VM-gullene i 2017 og 2019, viste hvor mye det betydde for sunnmøringen å konkurrere igjen.

At Jakob Ingebrigtsen fortsetter ferden mot den ypperste verdenstoppen overrasker heller ingen. Å slå Europa-rekorden til den britiske mellomdistanselegenden Steve Cram er rett og slett imponerende.

Det er grunn til å minne om at han fortsatt er tenåring i to måneder til.

Verdensklasseløpene til Warholm og Ingebrigtsen var det mest normale der alt annet var unormalt da idretten åpnet igjen torsdag kveld.

Les også

Johaug om å konkurrere i sommer-OL: – Nei, nei, nei er du gæren!

Therese Johaug jublet etter 31.40 på 10.000-meteren under Impossible Games. Foto: Vidar Ruud, NTB scanpix

Derfor løper ikke Johaug OL

I tillegg satt vi igjen med et Therese Johaug-spørsmål som har et åpenbart svar.

31.40 på 10.000 meter er kruttsterkt og kun 15 sekunder bak OL-kravet. Langrennsstjernen svarte med latter og «nei, nei, nei» da hun fikk spørsmålet om OL.

Det er ganske opplagt at Johaug ikke kommer til å satse mye på friidrett i 2021.

31-åringen har én stor drøm igjen i idrettskarrieren. Et individuelt OL-gull i langrenn, for det har hun ikke i samlingen.

OL i Beijing i februar 2022 går i 1800 meters høyde. Det er krevende og betyr at Johaug må oppholde seg mye i høyden de siste 8–9 månedene før mesterskapet for å ha sjanse til å innfri sitt mål.

Derfor lar det seg ikke gjøre å løpe friidrett i sommer-OL i Tokyo i august, et drøyt halvår før OL.

Johaug er god, men hun gambler ikke bort et individuelt OL-gull i favorittidretten langrenn mot muligheten til kanskje å kunne kvalifisere seg for en OL-finale i sin nummer-to-idrett.

Les også

Skadet tåen like før rekordløpet – Warholm kunne ødelagt alt

Jakob Ingebrigtsen løp inn til ny europeisk rekord på 2000 meter med tiden 4.50,01. Foto: VEGARD WIVESTAD GRØTT / BILDBYRÅN

Pappfigurer og «lyshare»

Si hva du vil om arrangementet «Impossible Games», de umulige lekene. At det er et oppkonstruert stevne med mange øvelser de færreste har et forhold til, «lysharer» som skal gi utøvere pes i sine sololøp virker kunstig, og en virtuell duell mellom Norge og Kenya på 2000 meter lagkonkurranse er vel strengt tatt ikke det vi har savnet mest de 100 dagene etter at idretten og resten av verden ble stengt ned.

Men vi fikk se levende idrett. Ikke noe fra arkivet.

Og det var nesten utelukkende sterke prestasjoner uten buljongpar.

Ingen skal ta fra Steinar Hoen gløden og kreativiteten. Han er en av de mest nytenkende og visjonære idrettsentreprenører i Norge. Bare det å klekke ut ideen og få i stand et arrangement av denne type, når idretten og dens venner i sofakroken trengte det som mest, er i grunn verdt et Bislett-brøl i seg selv.

Men akkurat det må nok vente til neste år.

Les også

«Jakob Ingebrigtsen stjal showet fra brødrene

Foran folketomme tribuner løp Filip Ingebrigtsen inn til tiden 2.16,46 på 1000 meter, med det slo han den norske rekorden til Vebjørn Rodal på distansen. Foto: VEGARD WIVESTAD GRØTT / BILDBYRÅN

Ekte idrett en mental opptur

Det blir sagt at fotball uten supportere er ingenting. Det blir også sagt at det å være på en idrettsarena uten tilskuere har liten verdi.

Det er lov å være uenig i akkurat det.

Bare det å kunne dra til praktfulle Bislett, kjenne kveldssolen slå inn mot betongveggene og lage lange ettermiddagsskygger, mens noen av nasjonens fremste idrettsutøvere snøret på seg piggskoene, føltes som en mental opptur.

Vi var ikke mange som slapp inn. Det var utøvere, trenere, funksjonærer, viktige personer på den viktigste tribunedelen og oss i pressesonen.

Inntrykket var at det føltes godt for alle involverte at det endelig var konkurranse igjen, om enn i en uvant form og med andre kulisser.

Ikke «magisk», som stevnedirektør Steinar Hoen sa. Magisk vil det være når tribunene er fylt opp igjen.

Men det var fint. Veldig fint.

Gjenåpningen av idretten må også ha gitt flere hundre tusen TV-seere i de norske hjem en god opplevelse.

Ja, i noen kortvarige sekunder klarte vi også å nyte Rune Tribunes trompetsolo fra en lift utenfor stadionmurene. Så sterk var desperasjonen. Så sulteforet var vi.

Og det fikk en til å tenke på hvor bra alt kan bli når vi virkelig er tilbake til normalen igjen.

Noen hundre pappfigurer var plassert på langsiden under «Impossible Games». Foto: VEGARD WIVESTAD GRØTT, BILDBYRÅN

Nå overtar fotballen scenen

Men inntil videre er verden som den er.

Ingen vet når du og jeg kan ta med venner og familie på et idrettsarrangement igjen.

Vi må nok vente en stund til.

Men nå har friidrettsutøverne rørt på seg. Neste uke skal eliteseriespillerne i aksjon.

Et par ting kan vi fastslå etter en kveld med ekte idrett i hovedstadens storstue:

Warholm og Ingebrigtsen har ikke ligget på latsiden under koronakrisen og har tatt nye steg i sine unge karrierer.

Det finnes ikke en pappfigur eller «lyshare» i hele verden som kan ta opp kampen med Bislett-brølet.

Idretten er tilbake. Men ikke som den var da den forlot oss.

Publisert:
Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.
  1. Friidrett
  2. Jakob Ingebrigtsen
  3. Karsten Warholm