Sterk lettelse sildret gjennom kroppen da det var klart at bitte lille United FC, fra den hardt prøvede byen Hartlepool, hadde reddet tre poeng og dermed overlevelse. Mot Exeter City, for en gangs skyld i nest siste runde, og at på til på hjemmebane, den med det høyst misvisende navnet Victoria Park.

Det har vært en redningsaksjon man skal jobbe litt for å finne maken til i britisk fotballhistorie. Så sent som i januar lå Hartlepool United FC, en klubb som aldri har vunnet noen ting, stødig aller nederst på League 2-tabellen. Hele ti poeng fra trygg grunn. Et kraftløst lag, tilsynelatende helt ute av stand til å plukke poeng.

HARTLEPOOL-FAN: Aftenpostens journalist Sveinung Berg Bentzrød.

Men nok en gang reddet Hartlepool seg, taperklubben over alle taperklubber, i den delen av det engelske fotballsystemet så mange nordmenn kjenner eksistensen til. Et nedrykk fra nivå fire, det laveste, betyr nemlig et fall ned i mørket, til fotballtabeller som utgjør den ukjente, britiske fotballverden. For å si det enkelt, der nede er det langt mellom pundsedlene.Det har vært nære på så mange ganger før. Så mange at Hartlepool har engelsk rekord i å trygle om å få lov til å få fortsette, på det tross alt kjente nivået.

Tre grunner til at jeg holder med Hartlepool

Så altså, lettelse.

Spørsmålet presser seg på, jeg forstår det.

Hvorfor i himmelens navn Hartlepool United FC?

Av tre grunner. Den første: navnet. Tre navn stakk seg ut fra de plasskrevende engelske fotballtabellene på de gamle, gedigne Aftenposten-sidene, mot slutten av 1960-tallet. Det var dette rare Arsenal, som ikke var et navn fra en by eller en bydel, og som lå i toppen, det var Crewe Alexandra, som hørtes nesten egyptisk ut, og det var Hartlepool.

For en ung gutt var det vanskelig å forstå at ikke alle lag som het noe med ‘pool var med i toppen, slik både Liverpool og Blackpool den gang var. Klubber med ‘pools i seg hevdet seg dessuten godt blant de fiktive lagene i fotballtegneseriene, som i bladet Buster.

Den andre grunnen er byen Hartlepools historie, underdogen der oppe i nordøst, med vikingoverfall og hardere medfart enn de aller fleste, også i nyere tid. Med tegneseriefiguren Andy Capp som Hartlepools mest kjente karakter. En svartsynt latsabb, som du aldri ser øynene på, men som har et sylskarpt blikk for pubenes åpningstider.

Den tredje er nettopp dette at de aldri har fått til noe. Ikke noe ordentlig. Jo, Hartlepool United FC har kravlet opp til nivå tre noen ganger, gjerne som det svakeste av opprykkslagene, men de er ubarmhjertig og konsekvent sendt ned igjen, ofte på ydmykende vis, til der de hører hjemme. Hele 12 ganger har de måttet trygle det engelske fotballforbundet om å få fortsette på dette tross alt respektable fotballnivået, noe som helt til 1986 var lov for dem som havnet nederst. Siden er bunnlagene fra nivå fire sendt ut i fotballmørket.

Dette er lovlig kjærlighet

Hartlepool har altså forblitt. Alltid. I en omskiftelig verden, der selv giganter som Juventus, River Plate og Glasgow Rangers er sendt ut i ett eller annet mørke, i alle fall for en periode, har Hartlepool representert noe bestandig, ved å holde stand på sitt eget nivå. De, og Crewe Alexandra. Det blir kjærlighet av slikt, med et eget rom i en fotballbevissthet som ellers fylles av mitt hovedlag Arsenal.

Slik kjærlighet er ikke forbudt. Det fremgår klart av bestselgeren og fotballbibelen Fever Pitch, på norsk Tribunefeber, at det er forbudt å skifte lag. Men det er tillat å holde seg med et lite lag på si. Forfatter og Arsenal-kollega Nick Hornby holder seg med Cambridge United, i dag hårfint hvassere enn Hartlepool. Hornby har reist rundt og sett massevis av Cambridge-kamper.

RUTINERT: Hartlepool-manager Ronnie Moore. Foto: Greig Cowie / BPI / Digitalsport

Jeg har aldri sett Hartlepool United FC spille. Det gikk mange år før jeg ble oppmerksom på hva slags drakter de spiller i, nemlig noen stripete som ligner på Sheffield Wednesdays, eller Follos, men som har en blåfarge midt imellom disse. Heller ikke ante jeg at hjemmebanen het noe med Victoria, som om den var vant til at det ble begått bragder her, strengt tatt burde den skiftet navn til Losers Park.Det har aldri spilt noen rolle for meg at åtte nordmenn har spilt på Hartlepool, eller at bergenseren Berge Gerdt Larsen flere ganger har reddet den fra økonomisk undergang, som hovedsponsor.

For slik er fotballidenskapen. Den gir seg de underligste utslag i valg av lag, og måten man forholder seg til lagene på.

Ødelagt av vikingene

Når man blir eldre, vil man vite noe om sammenhengen, finne forklaringer. Jeg er kommet til at årsaken til at Hartlepool United FC aldri får til noe er at byen selv har fått mye juling, opp gjennom årene.

Klosteret ble ødelagt av vikinger i år 800. I Hartlepool var 1930-årene hardere enn i nesten noen annen britisk by. Det var da tegneren Reginald Smythe vokste opp. På 1950-tallet var arbeidsløsheten høyere og depresjonen sterkere enn på de fleste andre steder. Smythes Andy Capp ble et bilde på tilstandene, hans svarte humor en ventil for elendigheten.

Det har vært intern strid også. Først i 1967 klarte man å forene de to delene Old Hartlepool og West Hartlepool.

Men hva gjør det? Hartlepool United FC greide det. Igjen! Takk og pris. Good bye, Cheltenham og Tranmere. Ut i mørket med dere. Måtte Hartlepool, og gjerne Crewe Alexandra, for alltid spille på nivå fire, i det som er og blir fjerde divisjon.

Dere trenger aldri vinne noe. Det er helt greit at dere i år ble slått ut av cupen av lokalrivalen Blyth Spartans, tre ligaer under Hartlepools, i nevnte engelske fotballmørke. Bare dere holder ut, slik som i år.

Hurra! Hartlepool greide det igjen!