FALUN: Skal Marit Bjørgen og de andre norske jentene på ny farge seierspallen i rødt, hvitt og blått på lørdagens 15 km med skibytte?
Vil Petter Northug og gutta følge opp på tremila litt senere på dagen?
Vær i så fall trygg på at den norske suvereniteten på ny blir brennhett tema. Nesten uansett hvordan de gjør det, stiller de norske langrennsløperne seg lagelig til for hogg.
De får skyllebøtter når de vinner alt. De refses når de mislykkes.
Sprinternes paradis
— Hvorfor spør dere heller ikke om hvorfor vi er blitt så gode?
Det var Ingvild Flugstad Østberg som med dette hjertesukket på pressekonferanse her om dagen. VM hadde ikke kommet i gang. Så måtte hun, Bjørgen og de andre likevel sitte der og forsvare hvorfor internasjonale konkurranser ofte er som NM.
Ingenting vil toppe dette
Litt banal sammenligning kanskje, men: Det var neppe så mange på Jamaica som bekymret seg for at Usain Bolt, Yohan Blake, Shelly-Ann Fracier Price og Veronica Campbell Brown herjet under finalene på 100 meter i London-OL.
Under OL-finalene for to og et halvt år siden var det seks nasjoner som stilte i finalene for kvinner og menn. Akkurat like mange nasjoner var representert under torsdagens sprintfinaler her i Falun.
Jamaica tok fire av de seks sprintmedaljene i London. Akkurat like mange medaljer som Norge erobret på Lugnet skistadion.
Kulturarven
Friidrett er gedigen mens langrenn bare er en miniputt i den store idrettsverden. Bredden i verdenstoppen i sprint på tartandekke er naturligvis mye større enn hva den er for dem som har ski under beina, men noen paralleller er det.
Øya i det karibiske hav har bare tre millioner innbyggere, men serverer alltid sprint-kanoner.
Så hvorfor er Jamaica så suverene på de korteste løpene? Litt på grunn av genene, men mest av alt fordi det er kultur for å løpe fort på Jamaica. De har forbilder og enere som løfter massene og som gjør det populært å satse på sprint der.
Suksessen, bredden og fremveksten av nye kjempetalenter på reggae-øya er kulturelt betinget. Her er likhetene med norsk langrenn slående.
Skiglede på bar bakke
Jeg tenkte på det en sur høstkveld på Årvoll i november. Rundt 50 andreklassinger var klar for skitrening uten ski og snø. Men skigleden varmet da de løp rundt i joggesko på en søkkvåt grusbane. De gledet seg til vinteren og snakket med glød om Bjørgen, Northug og Johaug,
Hver eneste mandagskveld gjennom den irriterende snøfattige senhøsten dukket de opp. Til sammenligning hadde vi året før problemer med å få samlet ti jenter på samme alder til å være med på fotball-laget.
Da snøen omsider kom, var det nesten kø i skisporet i Lillomarka. Alle, både voksne og barn, gikk med smil om munnen. Et bedre bevis på at nordmenn er født med ski på beina får man nesten ikke. Vi elsker å gå på ski.
Folket i sentrum
VM-deltagerne våre er bare toppene, men Norges Skiforbunds mål er å ha folket i sentrum.
Så får det bli en annen skål at Norge har stukket av fra de andre i verdenstoppen. Det er naturligvis en utfordring for nasjoner som Tyskland, Italia, Finland, Sverige, Østerrike, Sveits, USA, Canada, Slovenia, Polen og andre med ambisjoner om å stoppe den norske dominansen. De må skjerpe seg.
Samtidig er det en problemstilling av idrettspolitisk karakter i det internasjonale skiforbundet (FIS). Et altfor sterkt Norge rammer interessen rundt omkring i verden.
Men dette er altså ikke noe som Bjørgen, Johaug og de andre trenger å bruke en eneste kalori på. De får heller bare holde fokus på å gå fortere på ski enn konkurrentene. Det gjør de ganske enkelt fordi de trener mest og best av alle.
Og det fortjener de faktisk ikke kritikk for.