RIO DE JANIEIRO: — Bronsemedaljen var verdt det. Den var vi ekstremt sultne på, sier Kristoffer Brun og løfter opp medaljen rundt halsen.

I en thriller av et løp var den norske dobbeltsculleren med ham og Are Strandli bare 0,69 sekunder bak franskmennene i mål. Irene fikk også båten så vidt foran. Den norske duoen, som er symbolet på stabilitet i idretten, tok sin sjette mesterskapsbronse på rad, og den 14. medaljen på rad. Men medalje i verdenscupen er ikke det samme som den som bare kan oppnås hvert fjerde år.

De slapp villdyret løs halvveis, og Brun mener planen lyktes:

— Være kald, smart og slippe galskapen løs.

De har aldri i karrièren vært i bedre form. De følte at de toppet alt i finalen, at det hele var magisk.

Her feires OL-bronsen. Foto: Mette Bugge

Strandli forteller at han ikke ga opp gullhåpet før ved målstreken. Så jevnt var det.

— Vi drømte om gull og vant en bronse, kommentere Brun.

Lettvekt er tøffest å vinne

Øverst på tribunen sto to andre bronsevinnere og skrek høyt, som om de to på vannet kunne ense det. Men Olaf Tufte og Kjetil Borch ville også gi alt for laget, og de er rause med rosen.

— Lettvektsklassen er den råeste av alle, mener Tufte. Det er Are Strandli helt enig i. Det er tross alt lettvekterne som har rekorden på 1000 meter på Årungen, ikke Borch og Tufte. Og det er jevnere internasjonalt i lettvekt.

— Lettvekt er en drittklasse sånn. Folk er fullstendig gale i hodet, mener Brun.

Drømmer om mat. Mye mat

Det å være utøver i verdens tøffeste båtklasse, krever forsakelse. I denne båten, som veier 27 kg, kan ikke roerne tilsammen ha mer enn 140 kg å dra på.

Derfor er det ikke vanskelig å forstå at to lagkamerater med normal matchvekt på 80 kg, men rundt 70 i OL, lurer på om de skal bli tungvektere.

— Vi er sultne på OL i 2020, sier Strandli

Avgjørelse om å gå opp en vektklasse må både de og landslagstrener Johan Flodin tenke på fremover. Duoen som har rodd sammen siden 2008, er litt lei av å pine seg ned i vekt, selv om det har gått fint inn mot dette OL. De er så rutinerte nå, de vet hva som gjelder.

Uansett må man helt tilbake til Montreal i 1976, for å finne forrige gang Norge tok to medaljer i OL. Den gangen var det Alf og Frank Hansen i dobbeltsculler som tok gull, og en firer som endte med sølv.

Ingen forsakelse heretter

Før pallkameratene forlot arenaen, måtte de flere ganger svare på spørsmål om sitt neste måltid.

Brun nærmest ropte høyt for seg selv da han ble spurt om hva slags mat han skulle stupe inn i senere den dagen.

«Åhhhhhhh», så han, og lot det skinne igjennom at han la opp til en slags fråtsing i Rio.

I RIO: Mette Bugge

— Jeg drømmer om en biff med mye fett, noe som sitter tungt i magen. Det skal være fett, salt og fritert. Vi skal spise uten å skamme oss, sier bronsevinneren.

Are Strandli fra Stavanger gledet seg allerede til det første store måltidet nå når målet ble nådd. Men som han sier:

– Jeg kommer til å bli skuffet og ikke orke halvparten at et normalt måltid, sier han.

De to roerne, som var kjempefornøyde med pallplass, tok av seg på overkroppen for fotografenes skyld.

— Det er siste gang dere ser den flate magen, smiler den eldste.

Har stor kjærlighet for hverandre

Forklaringen på at de satt for seg selv og samtalte i båten før de gikk på land, skyldes dette:

— Kjærlighet. Are er min venn, min helt og forbilde. En bergenser, en siddis, en tømrer og en økonom. Det er store kontraster.

- Men hvordan holder dere ut med et så tett samarbeid i så mange år?

— Det er som et ekteskap, vi gir hverandre rom, ler single Strandli.

Nettopp denne komboen av lidenskap og profesjonalitet fungerer utmerket, enda de bor mer sammen enn de er fra hverandre i løpet av et år.

Brun tror at kjæresten, roer Tale Fiskerstrand, kan bli litt sjalu. Åtte år med trening hadde gitt et VM-gull som best før dette. Det var i 2013. Ett er sikkert – det blir mer.

Kanskje er det de to som står på pallen i tungvekt i Tokyo om fire år, og tar over arven etter Borch og Tufte.

Den som spiser får se.