Hei Nils Johan! Og Bjarne, Yngve og dere andre som sitter der på toppen av norsk fotball.
Dette er en blogg om det å prøve å lyve på seg at terrenget passer sitt eget imaginære kart, i stedet for å se på stien foran seg, og hvordan den egentlig ser ut.
Nå har jeg tenkt å bruke litt av denne spalteplassen min til å sutre, jeg. Ja, dere vet, slik vi supportere gjør hele tiden. Sutrer og bærer oss og er bedrevitere.
«Den må gå» og «den er rævva», og «de hater vi». Vel, enn om vi bare kunne holdt kjeft og støttet laget vårt, og dratt hjem til vårt etterpå og latt dere som har greie på det styre med resten? Ja, enn det.
I stedet sitter jeg her nå, et par dager før laget mitt kan sikre seg sitt første seriegull på fem år, og sutrer over dere og deres fremtreden. En trekvart sesong tilbake på toppen var nok til at jeg mistet fokus på hva som betød noe?
Nei, du. Hadde det vært så vel. Fokus er der det skal være, og en egen hyllestsak til årets Rosenborgutgave ligger på vent i bakhodet. Champagnen ligger på kjøl, og det gledes til feiring når det blir klart for det.Men for en som tenker fotball, og da særlig norsk fotball, i så stor del av tiden sin, så er det mulig å ha flere saker i hodet samtidig. Og denne saken kunne jeg bare ikke la passere.
For nå skal dere lage revolusjon igjen. Alt skal snus på hodet, norsk fotball skal på mirakuløst vis bli mange ganger bedre av deres geniale løsninger. Og med «dere» i denne sammenhengen mener jeg Seriekomiteen med Bjarne Berntsen i spissen. Så, hvorfor stille spørsmålet i ingressen rett til Nils Johan Semb? Vel, for alle som har fulgt med de siste årene er det rimelig klart at det er Nils Johans kongstanke som skinner gjennom; «16 lag var en tabbe, norsk fotball blir bedre av å redusere antall lag igjen. Aller helst til dansk modell». Dette mantraet har han messet i tide og utide siden 2009. BAKGRUNN: NFF gjør nytt forsøk på fotballrevolusjon.
Så la oss se på det da. Hva var tanken bak å utvide til 16 lag i det hele tatt? På den tiden dette ble gjort hadde man nettopp kommet ut av det jeg vil kalle gullalderen til norsk fotball, men de som holder med andre lag vil gjerne kalle det starten på en gullalder som aldri kom.
Vi hadde nettopp hatt et veldig dominant Rosenborg som viste vei i Europa, samtidig som andre klubber også hadde resultater der og landslaget deltok i tre store mesterskap fra 94-2000. Så sprakk Rosenborgs dominans, og vi fikk skifter fra år til år i toppen av norsk fotball. Mange satset over evne økonomisk, bygde nye stadioner og satset på gull og grønne skoger.
Dette førte til en boost for norsk fotball med en topp i 2007. Tilskuerne strømmet til stadion, TV2 hypet kvaliteten og man hadde mange spennende oppgjør. Samtidig førte det også til at mange begynte å slite med økonomien, det ble for kort vei fra gull til nedrykk i en liga der alle plutselig ønsket å klatre til topps.
Rosenborg-supporter Øystein Helde Fossum er ikke alene om å reagere mot NFF. Det gjør også Haugesund-supporter Torgeir Katla. Les hans blogg her: — NFF har ikke kontakt med grasrota.
Så hvorfor 16 lag? Jo, 16 lag skulle føre til at større deler av landet fikk ta del i festen.
Samtidig skulle det føre til at flere unge norske spillere fikk prøve seg på øverste nivå, at det var en lavere andel lag i ligaen som rykket ned, at man skulle skape et mer naturlig hierarki på tabellen og at man samtidig fikk flere kamper til sammen som sikret klubbene ekstra inntekter.
Kort og godt skulle man skape mer økonomisk trygghet, forutsigbarhet og et på sikt høyere sportslig nivå. Folk flest skjønner at det tar litt tid før slikt setter seg. Nils Johan ga det vel fjorten dager før han begynte å mase om endring på nytt.
År etter år har vi hørt den samme debatten. Antall lag må reduseres, dansk modell, la topplagene møte hverandre mer og fandens oldemor. Vel, hvorfor det? En dansk modell der hele serien kan avgjøres på om du møter naboen på tabellen to ganger hjemme eller to ganger borte. Nei takk, sier jeg, og det gjør danskene sannelig også. Og la topplagene møtes flere ganger? Nei, hvorfor det? Det er noe som heter at man trenger hverdag for å skape fest. Skal du doble antall fester går luften ut av ballongen. Og for min del tar jeg gjerne festen i Europa, en tur til Molde i året holder for meg.
I fjor trodde jeg det tok kaka når man skulle hyre inn et nederlandsk konsulentfirma for å foreslå endringer som ingen andre enn dem selv så fornuft i. Vel, noen andre var det. Nils Johan, Bjarne og Yngve. Forslagene ble i alle fall slaktet av noen med langt flere faglige argumenter i bakhånd enn meg. Og da trodde vi alle at siste ord i saken var sagt. Da trodde vi at nå skulle vi la det i ro en periode og kjøre videre med dagens løsning. Men den gang ei.
Liverpool-fan: «Jeg satt som bergtatt av Klopp. Det var utrolig fascinerende»
For norsk fotball er ute å kjøre må vite, så her skal man redusere antall lag koste hva det koste vil. Og sleng på et sluttspill på toppen, det blir så spennende for publikum. Hadde man enda spurt publikum om det. Eller bare sjekket tilskuertallene for Royal League. For dere husker det enda?
Vel. Nå har denne supporteren fått sutret over mange linjer, men kommer han til et poeng? Har de ikke rett kanskje? Trenger ikke norsk fotball en boost, en reddende hånd?
Tja. Jeg er vel programforpliktet til å si at norsk fotball er i skjønneste orden ettersom Rosenborg er tilbake på toppen. Men det handler ikke om det.
16 lag har gitt oss akkurat det man ønsket seg. Man har fått et naturlig hierarki, der tre-fire av de samme lagene har vært i toppen de fleste av de tre-fire siste årene. Vi har noen lag som ligger i midtsjiktet hvert år, og de som rykker opp sliter stort sett med å holde seg unna bunnen året etter.
Noen kamper mot antatt svakere lag gir også lagene som spiller i Europa muligheten for å rullere noe mer på laget i tøffe kampperioder.
Det tok som ventet noen år før det satte seg, men nå har det kommet frem mange gode unge norske spillere. Det er ikke lenger slik at alle klubbene holder på å gå konkurs, eller at alle sparker treneren etter fem runder fordi man ikke topper tabellen.
Så hvorfor skal vi endre ting igjen? Er det fordi tilskuertallene har gått ned fra det kunstige høye tallet man så i 2007? Er det på grunn av at selv om man fikk alt man ønsket seg, så er det sportslige nivået ikke der det skal være?
Selv om mitt lag ligger på toppen kan jeg være den første til å innrømme; ja, vi var bedre før. Men jeg nekter å tro at det var fordi vi spilte seksogtjue kamper i hjemlig serie i stedet for tredve. Tvert i mot handlet det mye om måten man drev på i Trondheim. Dette har egen klubb gjort grep på i år, og jammen gir det ikke effekter både sportslig og på tilskuerfronten. Er det ikke en ide å gi andre klubber også rom til å fokusere på fotballen i stedet for å se på ligastruktur, brød og sirkus?
For ja, ting var bedre før. Men det var på 90-tallet. Hvis man ser på tiden som har gått siden man innførte 16-lagsligaen har vel tvert i mot ting aldri sett bedre ut. Det smerter å innrømme det, men Molde gjør en solid figur i Europa, og Rosenborg er også bedre der enn på lenge. Landslaget er også oppadgående og var inneværende uke 15 minutter unna sitt første mesterskap på 15år.
Kort oppsummert har vi altså fått alt vi ønsket av hjemlig stabilitet med 16-lagsligaen. Samtidig er vi i en situasjon der vi sportslig sett, målt mot internasjonal motstand, er sterkere enn på lenge. Likevel skal vi endre, og da kan man spørre seg om hvorfor. Svaret man finner i høringsdokumentet til breddeklubber fra Seriekomiteen er som følger:
«En av utfordringene er, at selv om det finnesstore mengder fakta, er ikke fotball en eksakt vitenskap. Beslutninger må fattes ut fra tendenser,erfaringer og kunnskap om norsk fotball. Om beslutningene bidrar til måloppnåelse vet en aldri 100%før en har forsøkt. Faktum viser en tydelig tendens om at kvaliteten på norsk fotball er inne i enfallende kurve, og har vært det over tid. Rangeringer av landslag og klubblag understøtter dette.Komiteen er av den oppfatning at det bør gjøres endringer for å søke å stoppe den negative treng ogigjen bidra til å styrke norsk fotball.»
Dette er altså forfattet høsten 2015. For ordens skyld kan man nevne at landslaget på siste FIFA-ranking ligger 30 plasser høyere enn de gjorde i juni. Samme høst leverer norske klubber den beste innsatsen på tre år i Europa, jammen sa man fallende kurve.
Det er så lett å komme seg frem i verden hvis man bare kan late som at veien foran seg er slik man ønsker den skal være. Men for oss som foretrekker fotballen i den virkelige verden skulle vi helst sett at dere holdt dere til realiteten også, og lot alle forslagene om revolusjon bli på papiret, slik at fotballspillerne våre heller kan fortsette å skape den virkelige revolusjonen på banen.
Heia norsk fotball!