Kvinner løper, alene og sammen med venninner. Norges nest største mosjonsløp, utenom Holmenkollstafetten, har merket det.

— Kvinner er blitt mer og mer bevisst på å komme seg ut og begynne å trene. Og hvis man først blir med på et løp, blir man ekstra tent og vil mer. Mange som starter på de korteste distansene hos oss, tar seg videre. Det som er så fint er at løping har noe å tilby nesten alle, uavhengig av kjønn. Det er ikke sikkert at alle skal løpe maraton, for det krever mye. Det er derfor vi er så glad at vi har så stort tilbud. Det er en distanse som passer de fleste, sier Nils-Jostein Helland.

Han er styreleder og fungerende daglig leder i Oslo Maraton, som eies hundre prosent av Sportsklubben Vidar. Det var klubben til nå avdøde Grete Waitz.

Han synes det er topp at så mange kvinner velger å ta på seg løpeskoene. Og arrangøren vil jobbe hardt for å få med enda flere.

— I en tid der mange mosjonsarrangementet opplever tilbakegang, har vi klart å holde et stabilt nivå. Kvinnene har bidratt til dette.

Færrest på helmaraton

På distansen 10 km, er det 65 prosent kvinner, på halvmaraton 50 og helmaraton 30 prosent.

— Denne utviklingen stemmer godt overens med det jeg selv ser når jeg er ute og løper. Det er flere kvinner enn menn som trener på den måten. Menn sykler mer, sier Helland.

Han vet at det har vært høy andel damer også tidligere, opp mot 50 prosent. Men det at kvinner ikke faller fra synes han er sterkt.

Marthe Katrine Myhre (31) fra Hunndalen rett utenfor Gjøvik, var egentlig langrennsløper, men alltid et lite hakk bak landslaget. Nå har hun vunnet maratondistansen i Oslo to ganger.

— Jeg satser på å ta det tredje NM-gullet. Såpass ærlig må jeg være, sier hun.

Myhre har inntrykk av at løping er en treningsform som passer for alle.

— Du trenger ikke mye tid, penger eller ressurser for å ta deg en løpetur. Når det gjelder kvinner tror jeg at flere og flere setter seg konkurransemål, for å ha noe å strekke seg mot. Men så er det en kjensgjerning at mange løper bare for å se bedre ut, og det er mindre bra. Jeg skulle ønske at motivasjonen var for å komme i bedre form. Hvis man kan klare å få løping inn som en livsstil, er det mye sunnere enn skippertakene.

Alt startet med håndball

Heidi Dietrichson Pharo (29) spilte håndball i alle år, og det var tilfeldig at hun begynte å løpe.

— Det startet sammen med en venninne, og så ble turene lenger og lenger. Det ga mersmak. Nå satser jeg for å se hvor langt jeg kan komme, forteller løperen fra Bøler F Friidrett i Oslo.

Hun kom inn på 2. plass på den halve distansen i Oslo Maraton i fjor da det også ble NM-tittel fordi en engelsk løper vant. Året før vant hun distansen. Søndag prøver hun seg i halvmaraton i København.

— Generelt kan jeg si at løpebølgen har tatt seg opp de siste årene, for begge kjønn. Menn er litt mer utstyrsfreaker enn kvinner, og derfor tror jeg løping appellerer mest til damene. Og dessuten er løping forenlig med tidsklemma. Når man først har begynt å løpe, er det lett å bli avhengig når man kjenner at formen kommer. Det gir en deilig følelse, sier hun.

Sterkt tilbake etter nedleggelse

I årene 2002 og 2003 lå Oslo Maraton nede. Da mosjonsløpet sto opp fra de døde igjen, var det 1700 deltagere det første året. På det meste har det vært 21.900 påmeldte, men det er bestandig noen som ikke dukker opp på startstreken.

— Det har vært en eventyrlig utvikling, sier Helland, som også tenker på at det er hard konkurranse.

Mange store og små løp finner sted over hele landet.

- Men er det mulig å få med enda flere i årene som kommer?

— Ja, jeg mener det. Undersøkelser viser at kun én av fem nordmenn trener regelmessig. Det å få tak i de som ikke beveger seg så mye, er utfordringen. Og da har jeg et godt råd: Start med å sette deg et mål, og fortell gjerne om det til venner og familie. Det kan være noe så enkelt som å delta på tre km i Oslo Maraton. Etter det kan alt skje.