Vålerenga er og blir et sirkus. På godt og vondt. Og klubben er sin egen største fiende, og nå ligger seriemesteren fra 2005 nest sist på eliteserietabellen etter halvspilt sesong.
Ronny Deila blir Vålerenga-trener
Der kan de fort bli værende om ikke noe skjer. For i fotball får man som fortjent. Over en hel sesong jevner marginer, dommeravgjørelser og flaks/uflaks seg ut. Lag rykker ikke ned utelukkende grunnet utur og marginer i mot etter å ha storspilt i 30 kamper.
Derfor er det bare å håpe for de som fortsatt orker å løse billett og følge laget at spillerne har innsett alvoret og evner å snu det.
VIF er ikke bedre
For selv om det nå er klart at Ronny Deila overtar som trener fra 1. januar, er ikke det i seg selv noen garanti for at dette laget bruker høsten til å bykse oppover tabellen.
For slik Vålerenga fremstår på banen i dag er de ikke bedre enn tabellen viser.Ydmykelsen i Bergen satte to streker under akkurat det.
Det vil overraske meg kraftig om Ronny Deila gidder å ta over Vålerenga som starter 2017 i 1. divisjon. Etter suksessen i Strømsgodset og to sesonger i Celtic må det finnes jobber som er hakket mer interessante enn å rote rundt i norsk 1. divisjon. Og for alt vi vet kan det ligge en forutsetning om at VIF må berge plassen for at han skal ta jobben.
Umulig å konkurrere
Kjetil Rekdal har ikke truffet på alt etter at han tok over som VIF-trener i januar 2013. Langt i fra. Og han får sin del av kritikken, og den tidligere landslagskapteinen har også tatt til seg mye av det.
Selv om han har hentet og kvittet seg med over 70 spillere siden han tok over, har det ikke vært mulig å hente toppspillere til Valle. En totalt skakkjørt klubbøkonomi må ta sin del av skylden for det. I VIF har det stort sett handlet om å berge klubben fra den økonomiske avgrunnen, det har den sportslige satsingen lidd og blødd under.
I år har Vålerenga, hovedstadens eneste eliteserieklubb i fotball, sponsorinntekter på 22 millioner kroner. Da blir det vanskelig å konkurrere om de beste spillerne. Selv om Vidar Örn Kjartansson i 2014 viste at det er mulig å treffe blink selv med begrensede midler.
Men det betyr også at klubben er tvunget til å selge når budene kommer. Som med Kjartansson til Kina for rundt 20 millioner, og nå Deshorn Brown til Kina for rundt halvparten. Salget av Brown, som Rekdal selv måtte ta hånd om grunnet mangel på en operativ administrasjon rundt seg, måtte nærmest tvinges gjennom. Inntektene sørger for at klubbdriften er berget ut året.
Hvor gode er spillerne?
De som er igjen i Vålerenga, de som har i oppgave å berge plassen, er de gode nok? Vil de nok, orker de nok og har de yrkesstolthet nok?
Kaptein Christian Grindheim er ikke den terrieren og hærføreren han en gang var. Etter bataljen med Rekdal i vår kan dette være Grindheims siste sesong i Vålerenga. Daniel Fredheim Holm er en blek utgave av seg selv om dagen. Moa er så skadeutsatt at det er vanskelig å si om det er mulig å få liv i ham igjen. Og Kjetil Wæhler er ikke lenger i stand til å snøre igjen bakover på banen for egen maskin.
Dette er bærebjelkene i klubben. I tillegg venter vi fortsatt på at Herman Stengel skal slå ut i full blomst. Ghayas Zahid virker å ha stoppet litt opp. Og Sander Berge blir ikke bedre av å spille på et bunnlag i Norge. Keeperne har stått bra. Men uten hjelp har de en umulig oppgave. For foran seg har de et forsvar som gjør for mange feil og som er skyld i for mange baklengs. Og i andre enden av banen er det for ustabilt og for få mål.
Kun ett lag har scoret færre mål enn VIF i år. Det er laget som ligger bak dem på tabellen, Start.
Før sesongen ble Vålerenga spådd en tilværelse på øvre halvdel. Topp seks virket mulig. På papiret så det ikke så galt ut. Men få, om noen, har stått frem og gått foran. Da spiller det ingen rolle hva du heter eller hvordan CV-en ser ut.
Må ville det
Så kan det godt hende at Ronny Deila og Erik Espeseths inntog gir klubben et løft. Tor Olav Trøim skal også ha varslet en ny storsatsing i et siste forsøk på å få klubben opp av gjørma.
Men da må klubben først berge plassen. Og det er det faktisk kun de 11 som til enhver tid som er på banen som kan gjøre. Og det gjør seg ikke selv. Det er en del kamper og dueller som må vinnes før det, det må legges ned adskillig med kilometer. Det må bety noe for spillerne å representere Oslos stolthet, som klubben liker å kalle seg.
Rekdal sa etter 4-1-tapet i Bergen at han skulle ønske han kunne spille selv. Foreløpig er ikke det løsningen på problemene. Han skal i stedet over i en sportsdirektørrolle fra nyttår.
Før det må han ta ut det beste fra sitt lange fotballiv. Fra sidelinjen.