Det svir å være nest best, særlig når det er storebror og erkerival som år etter år setter deg på plass. Det er, i korte trekk, det Molde opplevde i alle år Rosenborg vant ligaen.

Det blir imidlertid ikke virkelig vondt å være nest best før du har opplevd det motsatte. Molde er en detronisert klubb nå, en klubb som tok steget ut av skyggen, ble best — og igjen ble satt på plass.

Det er på denne bakgrunnen klubben var nødt til å komme opp med noe helt spesielt da de skulle ansette sin neste trener. Det har de definitivt gjort.

Aftenpostens fotballekspert Lars Tjærnås.

Ole Gunnar Solskjær er noe av det nærmeste vi kommer et ikon i Molde og i norsk fotball. Alle kjenner historien og eventyret som spiller, veien fra Molde til Manchester og triumfene der. Men også i den historien handler det litt om å være nest best. Det var i England, ikke i Molde, de store triumfene ble feiret — før han vendte tilbake.

Det var som trener han tok steget mot å bli et ikon. Det var da han vendte tilbake klubben ikke bare ble best, men ble best igjen. To strake seriemesterskap, og året etter kom "desserten" da den historiske storebroren RBK ble senket i cupfinalen. Den triumfen sikret hans status.

Suksessen fortsatte med Tor Ole Skullerud året etter, faktisk ble den overgått, med "The Double". Med varig suksess følger også økte forventninger om at dette er normaltilstand. Derfor har sesongen 2015 rammet hardt, særlig fordi avstanden til Rosenborg igjen har blitt stor.

Det var med andre ord to parter som hadde felles ønsker og behov som trolig har snakket sammen en god stund. Klubben er nemlig ikke alene om å tjene på dette.

Ole Gunnar Solskjærs opphold i Cardiff etterlot seg ikke Julius Cæsars "Jeg kom, jeg så, jeg vant". Etter det mislykkede oppholdet har han likevel garantert hatt mange friere til gårds. Han er fortsatt en attraktiv trener. Men: Det er begrenset hvor lenge en trener kan være "Prinsesse vil ikke" før beilerne blir færre over tid. Men Solskjær har hatt råd til å vente, vente til en jobb han går inn i også med hjertet. Den har han fått nå.

På papiret er dette selvsagt en perfekt match. Klubben får en trener som ikke bare har hatt suksess, men til og med suksess i samme klubb og samme jobb. Det aller viktigste er likevel at de har fått en magnet.

Solskjær har et navn som selger. Han selger tro til spillerne som allerede er der, han selger attraktivitet til nye spillere, og han selger entusiasme til samarbeidspartnere og supportere.

Treneren selv får en jobb han kjenner, en klubb der han kan forholde seg til stabilt lederskap, og et støtteapparat han garantert vil få total lojalitet fra.

Er det ingen farer eller feller som lurer?

Selvsagt er det aldri automatikk i å lykkes et sted selv om en har lyktes i samme klubb før. Den største faren ligger trolig likevel i at lista er løftet. Ole Gunnar Solskjær er ansatt med ett mål for øye: Ta tronen tilbake. Alt annet vil være ulike grader av å mislykkes når status gjøres opp.

Denne avtalen har i høy grad også en tredje vinner. For norsk fotball og for ligaen er det selvfølgelig en enorm opptur å få en av våre desidert største profiler tilbake. Vi trenger alt og alle vi kan få av flinke folk til å utvikle norsk fotball videre.

Ansettelsen av en av klodens mest kjente nordmenn er en jubeldag for de som skal selge klubben. Men det er heller ikke verdens dummeste nyhet for de som skal selge og profilere produktet norsk fotball de kommende sesongene heller.