BLOGG: Hvorfor er det så intenst fokus på spiller— og resultatutvikling i alderen 8 til 18 år, når man ikke har et bedre tilbud der flaskehalsen er trangest? Og hvorfor er det det blitt en voksenskapt panikk, et hysteri, om at man skal være så god som mulig når man er 10-14 år gammel?

Så noen innslaget i Sportsrevyen på NRK søndag 6. oktober? Fornøyelig spør du meg, et bredtsatsende og inkluderende idrettslag, i duell mot et såkalt satsingslag, hvor laget med den sosiale profilen vant toppoppgjøret for gutter G-16 år. Til ettertanke for de som kun har fokus på resultater, utvikling og alvor og som glemmer det viktigste, idrettsglede, inkludering og aktivitet til økt lyst.

Jeg kjøper ikke det lettvinte argumentet; bare vent, nå kommer kunstgressgenerasjonen. Fordi ingenting kommer av seg selv. Hadde svaret på utfordringen vært en forbedring av underlag og utstyr, ville urgamle norske friidrettsrekorder vært slettet for lenge siden. Og ingen må tro at de vi skal konkurrere mot, ligger på latsiden de heller. I 2013 kan friidretten alt om treningslære, ernæring & fysiologi, og både underlag og utstyr er uttestet og optimalisert. Allikevel makter ikke dagens utøvere, å slette Waitz og Kristiansen sine rekorder fra 70 og 80-tallet på kvinnesiden, og rekorder satt av Rodal, Nakkim og Svenøy på 90-tallet. Kristen Fløgstads lengderekord for herrer, ble satt i 1973. Det er 40 år siden, folkens. 8.02 målte rekordhoppet. Satt på Bislett Stadion den 4. august. Det er en evighet siden.

I fotballoverført betydning handler alt om dem som skal fylle de fargerike, dyre fotballskoene, de som skal løpe rundt på de strøkne kunstgressbanene. Det handler mest om en god treningskulturvilje, treningstalent, forsakelse, prioriteringer, målbevisthet, holdninger og tålmodighet. Store doser tålmodighet. Og idrettsglede. Har norske ungdommer viljen som skal til, dedikasjonen eller har vi det så alt for godt til å være sulten nok?

Englands talenter er like gode som Spania, Tyskland og Nederland sine talenter, frem til de er 17-18 år, ifølge Evertons dyktige Manager Roberto Martinez, men så stagnerer de. Mange av dem gjør det. I de tre andre landene forsetter talentene oftere utviklingen, hvorfor?

Og hva har kamparenaen med dette å gjøre?

Jeg påstår samtidig, mange norske, såkalte talenter, lider samme skjebne som mange engelske ungdommer, de tar ikke det neste steget. Steget fra ung og lovende ungdomsspiller til etablert seniorspiller. Fotballens kvantesteg. Det lengste og vanskeligste steget.

La meg bruke et billedgjort eksempel. Talentfulle "Steve" - la oss kalle han det -blir plukket fra barndomsklubben til en Premier League-klubb som 14-åring. På akademiet er det kvalitetstrening omtrent hver eneste dag. To økter per dag. Han spiller sammen med talenter på sitt eget nivå. Laget han spiller på er et av landets beste, og Steve gjør det så godt, at han blir plukket ut til å spille med ungdomslandslaget til England. Utviklingen, progresjonen er god, og som 18-åring blir han tilbudt kontrakt med A-troppen.

Der bråstopper det. Den sportslige utviklingen altså. Og ikke den nye feite sportsbilen, som er innkjøpt med (alt for) mye penger inn på den tidligere så slunkne bankkontoen, til spilleren fra arbeiderklassefamilien. Treningshverdagen blir helt annerledes og treningsmengden langt på vei halvert. Steve tjener nå 15 000 pund i måneden, og med mye penger, mer fritid og økt status mister han kanskje mye av fokuset. Han tror han har havnet på fotballens endeholdeplass, at han er utlært og uteksaminert som spiller. Den harde og målrettede satsingen er blitt belønnet. Han er kommet i mål.

I tillegg - og dette er viktig - kamparenaen er for dårlig. Reserveserien, hvor man hverken kan rykke opp eller ned, gir ikke et fullgodt kamptilbud, og holdningene - inngangen til kamper uten spenning - blir likeså.

I Norge er det langt på vei likedan. Talenter kan ha gode treningshverdager i klubbene sine, spille med og mot gode gutte og juniorspillere, og i tillegg spille på aldersbestemte landslag. Hvor de med mange årskull, konkurrerer på like vilkår med større fotballnasjoner. Hva skjer når de blir seniorspillere?

Utfordringen i England og Norge, kontra i Spania og Nederland er kamparenaen. I Nederland er man gammel nok om man er god nok, og det samme er de i Spania. Jeg har tidligere skrevet en blogg om PSV, som omtrent mønstrer en førsteelver av tenåringer, til enkelte seriekamper. Ajax har alltid hatt samme modell, er du god nok er du gammel nok. I Spania likeså.

De har en bevisst satsing på aldersgruppen 18 til 21 år, hvor kamparenaen er viktig(st). De spiller kamper for B-lagene i den nest øverste divisjonen. Kamper på høyt nivå hvor mange klubber kjemper for opprykk til divisjonen over, og fighter knallhardt om hvert eneste poeng. En fantastisk kamparena for unge spillere. En kamparena med god kvalitet, stor betydning og spenning. En kamparena som er utviklende.

Relatert til Norge blir forskjellen enorm. Hvilken kamparena har de/vi etter at junioralderen er passert? 2. divisjon er svaret. For de få som da ikke blir utlånt til 1. divisjon eller får spilletid i klubbene sine, men de er få. Hvor god er norsk 2. divisjon,i forhold til den nest øverste divisjonen i Spania, eller den nederlandske toppdivisjonen? Og hvilken innstilling får man til en kamparena hvor man ikke kan fighte om opprykk, eller hvor poengene ikke er så viktige?

Også viktig, hva er vitsen med rolletrening i et system i egen klubb, om man blir utlånt til en klubb, som har en helt annen identitet og spillestil for å få kamptrening? En "miss match" med andre ord.

Arsene Wenger blir ofte beskyldt for å ikke gjøre nok for å utvikle engelske spillere. Franskmannen sier det er feil. Han sier at britiske ungdommer får samme muligheter som alle andre, men at de ikke tar det neste steget. Wenger spør retorisk; er det fordi de britiske ungdommene har det for godt, og ikke vil jobbe hardt nok?

Svarene er sikkert sammensatte, men til syvende og sist er det selvsagt utøveren det kommer an på, viljen til å bli god. Frem til utøveren finner ut dette selv så skal klubb, trenere og voksne legge til rette for økt lyst. Som er det viktigste for å bli god.

Franck Ribery svarte følgende, på om Bayern München kunne reskape maktdemonstrasjonen fra forrige sesong, og svarte spørsmålsstilleren; om vi fortsatt synes det er like morsomt så kan vi det. Et svar til ettertanke, for flere enn Riberys motstandere i både Bundesliga og Champions League...

Nå er alvoret for mange større i barne- og breddeidretten enn når de har oppnådd junioralder.

Faktum er at mange talenter har sluttet før de virkelig kunne blitt gode.

Lysten ble borte et sted på veien mellom alderen 16-19 år.

Et tankekors.