HOLMENKOLLEN (Aftenposten): Da Norges store langrennsstjerne vant tremila i Holmenkollen i mars, ante hun ikke at det skulle bli hennes siste renn på lenge. Hun tok seg helt ut, slik skidronningen med 75 verdenscupseire og 20 OL— og VM-gull har gjort det så mange ganger tidligere.

Det er september. Marit Bjørgen ligger helt stille i sengen sin. Så kjenner hun sparkene. Hun lar fingrene gli over magen. Da gutten begynner å sparke første gangen, er hun på høydesamling med langrennslandslaget i Seiser Alm. Nå kjenner hun seg plutselig nærmere det lille barnet.

Bjørgen tenker på det nye livet inne i kroppen.

Og da hun senere sitter ved siden av lagvenninne Ingvild Flugstad Østberg bak i bilen på vei til flyplassen, med landslagstrener Egil Kristiansen ved rattet, sparker ungen igjen. Østberg er den første som får lov til å kjenne. Sparkene er kraftige.

Nå har Marit Bjørgen både barn og sommerfugler i magen.

– Jeg går og lurer på hva slags vesen det er, om gutten har bollekinn og mye hår, om han allerede er for stor for de klærne jeg har kjøpt i størrelse 52 cm, hvem av oss han ligner på. Men vi håper selvfølgelig at han er frisk og fin.

Les også:

På tide å bli mamma

Det har gått en stund siden siste verdenscuprenn når hun 23. juni har noe å melde. På samling med Therese Johaug & Co i Hemsedal, foran pressekorpset, forteller hun at hun er gravid. At hun og samboer Fred Børre Lundberg venter sitt første barn sammen. Det skal etter terminen skje 23. desember.

Tiden er inne. VM-sesongen med triumfer i Falun går over i en vinter uten mesterskap. Det er perfekt for å prøve å få det til. Paret er enige, men

Marit Bjørgen.jpg Foto: Stein Bjørge

Marit tar ikke noe for gitt. Ikke alle 35-åringer får barn når de ønsker det. Men hun blir overrasket.

— Det gikk mye fortere enn ventet, ler den kommende mammaen.

Hun sitter avslappet hjemme i stuen med kaffekoppen. Ringen i gull, den olympiske mestre får fra Gullklubben, er på venstre hånd. På den høyre sitter diamantringen fra Fred, som hun kaller ham.

På en måte er det blitt mer tid til mye hun ikke kunne prioritere tidligere. Og likevel er det nok av oppgaver. Hennes egne og skiforbundets sponsorer er prioritert i høstmånedene. Og hun dropper ikke treningen, men nå er det bare én økt om dagen.

På formiddagen går hun på rulleski eller driver med styrketrening på Olympiatoppen.

— Jeg vagger som en and, beskriver Bjørgen, og løfter litt på armene der hun sitter i stolen.

Men det gjelder ikke på rulleski, der det fortsatt går fort både på flaten og i motbakke. Hun staker ikke, men går diagonalgang og skøyting. Magen er ikke i veien, men hun er alene. Hun vil ikke at jentene skal måtte vente på henne.

Har en storebror allerede

Marit Bjørgen er vant til å ha barn i huset. Fred Børres sønn Fredrik (13) har vært hos dem annenhver uke siden han var tre år.

— Årene har gått så fort. Jeg skjønner ikke hvor de er blitt av, sier Bjørgen.

Den merkeligste forandringen kommer egentlig i starten av svangerskapet, da hun skjønner at hun er gravid og at hun ikke skal konkurrere på en lang periode. Det er en omstilling. Målet er borte. Hun har ikke noe å trene for, trenger ikke å løpe ut.

Nå tenker hun at det ligger et annet mål der fremme.

Barnet, «Den lille», som hun kaller ham. Det er han som skal være midtpunktet heretter. Først når paret ser hvordan han ser ut, hva slags type han er, skal han få et navn. Foreløpig er ikke de to enige. Under glassplaten på stuebordet ligger boken Gi barnet navn , sammen med Gravid , et par spill og noen ski- og matbøker.

Skidronningen tar seg ikke mye tid til å lese om svangerskap og fødsel.

Ledig tid om kvelden brukes til TV-serier som Broen og Okkupert, eller Best av de beste. Den siste hadde Bjørgen sagt ja til å være med på, men måtte takke nei.

Har et stort sovehjerte

Hun liker å samle krefter og overskudd. Hun kan sove opp mot ti timer i strekk. For nå skal hun gå mot et løp hun ikke har vært med på før.

Kan noe av det hun har opplevd på idrettsbanen overføres til en fødsel? Hun er vant med å takle smerte. Men fødselssmerte?

Marit Bjørgen vet ikke, men hun tror noe av erfaringen kan overføres. Hun beskriver det hun tenkte under VM-løpet på 10 km i Holmenkollen i 2011. Da var hun dødssliten.

Journalist Mette Bugge assisterer fotografen slik at bildene av Marit Bjørgen blir best mulig. Foto: Stein Bjørge

— Det er vondt. Jeg er mange sekunder bak Justyna (Kowalczyk), men jeg er fokusert på arbeidsoppgaver: «Trykk ned». «Trykk ned», forteller hun.Ordene går i reprise denne vinterdagen. Den siste veien inn mot mål krever alt av henne. Hun driver smerten bort ved å konsentrere seg om noe annet. Hun er stiv fra stortåen og opp, men finner frem drivkraften og vinnerviljen som har brakt henne til pallens topp så mange ganger tidligere.

– Jeg har fokus på andre ting når det står på som verst, forklarer Bjørgen.

Hun elsker det suget. Kicket hun får ved å mestre oppgaven i sporet best av alle. Nå kommer hun til å oppleve at en jordmor forteller at hun skal trykke. Som alle førstefødende er Bjørgen spent på hva hun går til.

- Skal pappaen være til stede ved fødselen?

— Det kunne jo vært at jeg ville gjøre jobben selv. Når man skal ha det vondt, vil man det, flirer Bjørgen, før hun sier:

— Han får være med og ikke minst klippe navlestrengen.

Mot et nytt VM

Bjørgen skal ha mammapermisjon til 1. mai, deretter overtar samboeren. Skiløperen fra Rognes skal sikte seg inn mot et nytt VM, og akkurat det føles spesielt, selv om det er normalt.

— Det var i Lahti jeg gikk mitt første VM i 2001. Jeg tror jeg kom på 17.-plass. Det var der det var så mye oppstyr fordi finnene ble tatt i doping.

Hun har fått med seg at mange kvinner er kommet tilbake og har prestert på topp etter fødsel. Men Bjørgen tar det ikke for gitt.

— Jeg tror at det som skjer, er det beste som kan skje i livet. Det å få barn. Jeg må bare trene enda mer effektivt, være enda smartere. Jeg merker at jeg opparbeider en ny motivasjon, fordi jeg skal være borte i ett år.

Nåja, Bjørgen skal til Beitostølen til uken, der norgeseliten har sesongåpning. Hun savner landslagsjentene, det gode miljøet, trenerne. Hun savnet gjengen da de dro uten henne på høydesamling til Val Senales i oktober, der hun selv har vært 16 ganger. Hun savner til og med det å gå helt i kjelleren og ta seg ut.

— Gruer du deg til fødselen?

— Jeg er spent. Noen ganger spør jeg meg selv hva jeg går til. Ungen kommer uten bruksanvisning. Jeg vet bare at det er for sent å angre, ler Bjørgen.

Men gull blir det denne gangen også.