Du hører aldri en idrettsutøver nevne ordet. De har en slags intern våpenhvile der det ikke er fair å kaste mistanker på konkurrenter fra andre nasjoner.

Vi journalister lister oss rundt temaet for å finne et innsmett. Hvis noen prøver seg blir det skyttergravskrig mellom Norge, Sverige og Finland.

Folk flest er veldig opptatt av det. En meningsmåling i Aftenposten viser at nordmenn flest tror det som foregår under VM i Lahti er mest juks og fanteri.

Elefanten i rommet, som det heter i vår tid, bærer navnet dop. Du kan tenke det, hviske det, men ikke si det. Og du må absolutt ikke nevne ordet her i Lahti, til det er forhistorien for belastende. Og spesielt ikke hvis du er landsmann av Inggard Lereim, den forhatte dopingjegeren fra VM i 2001.

Kjetil Kroksæter, kommentator i Adresseavisen. Foto: RUNE PETTER NESS

Undertegnede sneiet temaet her om dagen da jeg mente det er uklokt av finske medier å bruke dopingtatte løpere som Jari Isometsä og Virpi Kuitunen som ekspertkommentatorer. Uttalelsen ble straks fanget opp i finske medier som slo tilbake på denne måten: «Att de skriver som de gör är bara för att känna sig överlägsna. Att norska Martin Johnsrud Sundby och Therese Johaug båda stängts av för doping hindrar inte dem från att slå till.»

Når sitatet fra Jouni Munukka i finske MTV er gjengitt på svensk, skyldes det at jeg sakset det fra svenske Expressen. De startet denne debatten som gikk en runde i alle de tre nasjonene, og slik ligger vi i hver vår skyttergrav og kaster brannbomber mot hverandre. Det er en latterlig lek der svenskene er «kongen på haugen» fordi svensk skisport er den eneste som kan skryte av rent rulleblad. Men kjenn godt etter … Oser det ikke litt lillebrorkompleks? De er jo også den nasjonen som står dårligst på medaljeoversikten.

Jeg slapp billig, men det gjorde ikke Marit Bjørgen da hun nevnte at hun delte sin gullmedalje på skiathlon med Therese Johaug. Det fikk svenske medier til å anklage Bjørgen for å hylle en dopingdømt utøver. Vi som kjenner Marit Bjørgen skjønner at det var omsorgen for menneskene rundt henne som slo gjennom. Det var Marit på sitt beste, ikke verste.

Sergeij Ustjugov hylles etter å ha lekt katt og mus med Martin Johnsrud Sundby. Foto: RICHARD SAGEN, Adresseavisen

Sergeij Ustjugov gjorde det samme i forhold til sin venn, dopingdømte Jevgeni Dementiev. Det var samme mann som snøt Frode Estil for gullet på 30 km med skibytte i OL i Torino 2006. Han ble avslørt tre år senere da han testet positivt på epo.

Her har vi altså med en av langrennssportens skurker å gjøre. Tror vi han var ren under OL i 2006? Er det greit at Ustjugov vise sin medfølelse med en slik jukser? Det er nå grensegangen blir vanskelig. Dementiev kan også ha en bakgrunn som gjør at de som kjenner ham, gir mannen et mer rettferdig skussmål enn vi som sitter og dømmer på avstand. Derfor er det tryggest å holde kjeft.

Men det er noen som våger der andre tier. Petter Northug misliker å se Nathalia Matvejeva i VM. Hun ble også tatt for bruk av epo i 2009, og Northug mener hun aldri burde fått lov til å konkurrere på dette nivået igjen. Matvejevas svar: «Kom på rommet mitt hvis du er noe til mann!»

Norge har vært tydelig på at dopingdømte bør få lenger utestengelse, men det ble stille i fjøset etter at vi fikk våre egne dopingsaker. Det var dette med elefanten i rommet …

Akkurat nå er Sergeij Ustjugov mannen vi sliter med å forholde oss til. Når vi ser hvor ursterk han fremstår, unngår vi ikke å spørre oss selv: Er dette mulig ute doping? Vi tenker det, hvisker det oss imellom, men tør vi si det høyt, eller skrive det?

Det er fryktelig trist at slike tanker automatisk dukker opp hver gang vi er vitne til store idrettsprestasjoner, med unntak av norske selvfølgelig … Juksingen, kynismen og mistankene tar bort noe av gleden ved store idrettsprestasjoner. Da Lance Armstrong, kreftsakens forkjemper og barmhjertige samaritan, ble avslørt som den mest kyniske doperen av alle, brast den siste illusjonen.

Ustjugov kommer fra nasjonen med den lengste og styggeste dopinghistorikken. Den systematiske svindelen under OL i Sotsji, gjør at vi ikke tør stole på en russer.

Likevel velger jeg å tenke som så: Tør noen russere jukse nå, overvåket som de er av Wada til enhver tid. Dessuten har Ustjugov en historikk som gjør han troverdig. Han er stabilt god, og har alltid vært det. I mitt hode er Sergeij Ustjugov et supermenneske, et genetisk utskudd, eller mutasjon om man vil, designet av naturen for å flytte grenser. Han er langrennssportens svar på Usain Bolt eller Michael Phelps.

Den dagen vi slutter å la oss begeistre over store idrettsprestasjoner, mister toppidretten sin berettigelse. Da blir det som i amerikansk lagidrett der det meste er tillatt. For der handler lagidrettene egentliog bare om underholdning.