Vår nye landslagssjefen i fotball, Per-Mattias Høgmo vurderer å flytte til Tyskland for å være tettere på de norske utenlandsproffene.
Er årsaken til flyttingen fordi han ønsker å se dem utfolde seg i kamp, så kan han saktens bli hjemme. Med unntak av noen få spillere, får dessverre de norske spillerne for lite spilletid.
Kun de norske landslagspillerne i Tippeligaen spiller mye, men her på bjerget har vi forlengst konstatert at nivået ikke er bra nok.
Norske klubblag deltar ikke jevnlig nok i europacupene og får dermed ikke matchet seg mot bedre motstandere, noe som er en klar forutsetning for å utvikle seg.
Jeg skjønner at norske spillere griper sjansen begjærlig, når muligheten til et spennende utenlandsopphold og høyere lønninger dukker opp. Det er totalt sett en stor opplevelse, kulturelt, opplevelsesmessig, men også mer økonomisk innbringende.
Spiller man kamper jevnlig, så er den sportslige gevinsten også stor. I motsatt fall en akilleshæl. Skal unge spillere ta det neste steget, så må de få spille kamper. Hvis ikke så stagnerer de.
I norsk fotball, så snakkes den nye generasjonen spillere opp, som den nye vinen som skal ta landslaget til etterlengtede sluttspill.
Gi en sulteforet fotballnasjon stolte øyeblikk. Akkurat det gjenstår å se. Per dato er det kun noen få unge spillere som spiller nok førstelagsfotball, på et nivå, som den nye landslagssjefen kan være fornøyd med.
Dessuten, i en fotballnasjon med synkende prestasjonskurve er det lettere å snakke talentene opp, som bedre enn de er.
Det er en naturlig reaksjon når resultater uteblir. Bare vi ikke gjør de såkalte talentene enbjørnetjeneste, skaper urealistiske forventninger, slik at spillerne tror de er større talenter enn de er. Og glemmer det viktigste, å jobbe knallhardt på treningsfeltet hver eneste dag.
Å komme eksempelsvis til Tyskland er ikke å nå målet sitt, det er da den knallharde jobben starter, sammen en solid dose tålmodighet.
Per Mathias Høgmo nevnte tidligere denne uken spesielt at spissene bør få mer spilletid, men dette gjelder selvsagt på alle posisjoner. Nok spilletid er en klar forutsetning for god utvikling.
Unntakene, de som spiller mye, på et godt nivå, er Per Ciljan Skjelbred, som forbilledlig har jobbet seg fra benken i Hamburg til mye spilletid i Berlin og Omar Elabdellaoi som spiller fast for bunnlaget i tysk bundesliga, Eintracht Braunschweig.
Anders Konradsen i franske Rennes har også fått mer spilletid i det siste. Det samme får Joshua King i Blackburn.
Magnus Wolff Eikrem og Markus Henriksen i Nederland ser også ut til å få færre 90 minutter, enn hva norsk fotball håper på. Henriksen var i fjor bankers, men har opplevd færre hele kamper i høst.
Naturlige målscorere på landslaget er fullstendig mangelvare og gjør man ikke mål, eller spiller nok i klubblagene, så kommer heller ikke resultatene på landslaget.
I landslagtroppen Høgmo plukket ut til januarsamlingen er det 17 utespillere. Til sammen har de 17 spilt 95 landskamper og scoret til sammen ti mål. Eirik Huseklepp alene har scoret syv av de ti målene.
For et par tre sesonger siden så var Mohammed Abdellaoue spilleren som skulle skyte oss til VM i Brasil, men karriereutviklingen har dessverre bråbremset.
«Moa» scoret 16 mål på 42 kamper for Hannover sesongen 2011/2012 og han var en «snakkis» i Tyskland.
Klubbskiftet til Stuttgart har så langt ikke vært godt for noe, og spilleren har spilt 60 minutter siden 1 november, og enda ikke scoret eneste mål for sin nye arbeidsgiver.
Joshua King spiller mye for Blackburn, men scorer ikke mål. På 21 kamper har han scoret ett eneste mål, den 24. august. Totalt har King scoret 3 mål i 2013. Marcus Pederesen er heller ikke fast i bunnlaget i Championship, Barnsley. Han har spilt kun én hel kamp i høst og scoret to mål på 13 kamper. Totalt har Pedersen gjort syv mål i 2013. Den eneste spissen som stadig leverer varene på et godt nivå av norske spillere er Frode Johnsen, veteranen som fyller 40 år den 17 mars neste år. Johnsen scoret 18 mål på 34 kamper for Odd og vi snakker om en godt voksen mann som skåret 21 mål på 35 kamper for Rosenborg i 2001. Johnsen er den eneste norske spilleren det lukter mål av når vi snart skriver 2014. Det er ingen tvil om hvor skoen trykker for norsk fotball. Vi må ha flere spillere som spiller fast i gode ligaer, og vi må gjenskape norske målscorerer igjen. Eller kanskje håpe at «Moa» blir utlånt til et lag hvor karrieren settes på skinner igjen.
Refstadgutten er utvilsomt den spilleren vi i dag har som er den beste avslutteren. Bak Frode Johnsen.
Dessuten, på gode fotballag så kommer det også mål fra midtbanespillere, men det er også mangelvare i norsk fotball om dagen.
Avslutningsvis tre tabloide påstander;
Rosenborg solgte fra seg seriegullet da Tarik Elyounoussi ble solgt til Hoffenheim og Tarik ville blitt toppscorer i tippeligaen. Han hadde scoret 9 seriemål på 2 måneder da han ble solgt i mai. Tarik har enda ikke skåret mål for sin nye arbeidsgiver og like bekymringsfullt, han får mindre og mindre spilletid.
Tromsø ville beholdt plassen i tippeligaen om de ikke hadde solgt Ruben Yttergård Jenssen til 2. Bundesliga-klubben Kaiserslautern. Etter en høst hvor han fikk lite spilletid, så ga novembermåned håp om at han har blir satset på.
To eksempler på at spillere som dominerer i den norske tippeligaen, får det mye vanskeligere når nivået blir høyere.
Nå må vi våge å håpe på at julenissen tilgodeser Fotball-Norge med både mer spilletid, og flere scorede mål for utenlandsproffene i 2014. Ellers så vil det bli stusselig for vår landslagssjef i Düsseldorf, selv om han er aldri så glad i å se fotballkamper, han vil jo primært se de norske spillerne utfolde seg.
Riktig God Jul og et Godt Nytt År.
Sportslig hilsen Roar