FRA RUHR: Nuri Sahin Foto: NTB Scanpix
FRA RUHR: Marco Reus. Foto: NTB Scanpix
FRA RUHR: Mario Götze. Foto: NTB Scanpix
FRA RUHR: Ilkay Gündogan. Foto: NTB Scanpix

Fotball er en kampsport, hvor det ikke er noen ulempe med en bakgrunn hvor man har måttet kjempe, være dedikert, for å lykkes med noe. Ruhrområdet er for mange et slikt sted. «Alle» gutter spiller fotball verden over, og svært mange har en drøm om å bli en god spiller på høyeste nivå, men nåløyet er trangt, og gjerne forbeholdt dem som betaler prisen, de mest ivrige, så kun fåtallet lykkes. For resten blir det med drømmen.

Ruhrområdet har betydd mye for Tysklands økonomiske vekst etter den andre verdenskrigen. Det har vært et betydelig industriområde hvor mange innvandrere bosatte seg, sikret seg og sin familie arbeid, og en stabil inntekt.

Dette har snudd etter den økonomiske smellen for 5-6 år siden, som har kostet mange tyskere, og innvandrere, arbeidsplassene sine. Nå flytter mange i stedet ut av området, i jakten på jobb, eller en bedre økonomisk hverdag.

Mange, mange tusen tyrkere og østeuropeere bosatte seg i området som er et av de tettest befolkede i Europa. Og for mange av dem ble fotballen noe man kunne samle seg rundt. En lidenskap å leve ut, etter en lang og hard uke på fabrikken. Kom man fra Istanbul, og hadde eksempelvis Besiktas som sin og familiens favorittklubb, fant man et «andrelag» i Schalke 04, Borussia Dortmund, Bochum eller andre klubber i området.

Tyskland er stolt av sitt eget fotballprodukt, og de hausser mer opp de nasjonale kampene enn de internasjonale. Som jo egentlig er logisk og ikke minst smart. Mektige Bayern München er en foregangsklubb her. Konsekvensene av dette ser man jo på tribunene, som både er velfylte, og ikke minst genererer en fantastisk stemning, fra fans som liker å følge den nasjonale fotballen.

Da er det kanskje bare naturlig, eller som et resultat av dette, at det i løpet av en fireårsperiode ble født fem svært dyktige spillere i dette beskrevne området, spillere som i dag markerer seg både nasjonalt og internasjonalt. Jeg velger å presentere kun de fem, født med bare fire års mellomrom mellom yngst og eldst, fordi alle disse er kreative utespillere som preger kamper i sine beste stunder.

Dette er ingen rangering av de fem.

Mesut Özil , 25 år, var tidlig et eksepsjonelt talent – en klassisk nummer 10 – med teknikk, blikk og pasningsfot som overgikk alle sine jevnaldrende spillere. Özil var stor under U21-EM Tyskland vant. En fantastisk servitør. Og han dominerte finalen da de slo England 4-0. Nuri Sahin, 25 år, gjorde tidlig andre gode gjennom sin store fotballforståelse, og sin presise pasningsfot. Playmaker og svært dyktig på vending av spill og langpasninger. Et morsomt poeng for Sahin, som er født og oppvokst i Tyskland, er at han er den yngste spilleren som har debutert og scoret for Tyrkia. Målet kom selvsagt mot Tyskland.

Marco Reus , 24 år, sine kvikke bein, driblinger, retningsforandringer, skudd og frispark er noe av Europas ypperste i dag. Reus kan bli en stor hit i Brasil-VM til sommeren og ingen blir overrasket om det kommer et kjempebud, fra en annen klubb, i løpet av sommeren.

Mario Götze , 21 år, har fått Bayerns sportsdirektør Matthias Sammer til å påstå følgende: Han er tysklands største talent noen gang. Kanskje en drøy påstand, men Götze er svært kreativ, kvikk, en suveren «én mot én spiller», med stor spilleforståelse. Da han gikk fra Dortmund til Bayern, var det mange som sa; Pep Guardiola har fått sin tyske Messi. Dit er det et bra stykke, selv for talentfulle «Super Mario».

Ilkay Gündogan , 23 år, har opplevd at en lei ryggskade har satt karrieren til en av Europas beste midtbanespillere på vent. Gündogan er komplett. Sterk i alle spillets faser og et enormt tap for Dortmund denne sesongen. Ryktene går på at Manchester United SKAL ha ham i sommer, men har Barcelona råd til å la være å kjøpe ham? Vi får håpe han snart er tilbake på det store grønne gressteppet. Tyskland trenger Ilkay i toppform i Brasil.

Viasat-kommentator Roar Stokke. Foto: NTB scanpix

Listen av toppspillere er lang og jeg har selvsagt ikke glemt spillere som verdens beste keeper, Manuel Neuer, ettertraktede Julian Draxler, defensivt sterke Benedikt Höwedes og stortalentet Max Meyer, kanskje det største 95-talentet i Tyskland Leon Goretzka, og ikke minst, 17-åringen Donis Avdijaj, som Fotball-Europa følger med falkeblikk. Avdijaj kan bli enormt god, om talentet fortsetter utviklingen i samme stil.Og listen kunne fortsatt, og blitt til lengre enn lang. Så godt gror det bak disse som er nevnt.

Det hjelper jo selvsagt også på at tyske klubber, som i tillegg til å være dyktige på å utvikle talenter, også matcher dem og gir dem nok spilletid på A-lagene. Da Bayern München og Borussia Dortmund spilte Champions League-finale på Wembley, var hele 15 av de 26 spillerne som fikk spilletid fra Tyskland. Og finalen gikk i en by som huser to hardtsatsende lag, som har deltatt lenge i den samme turneringen, av og til nesten uten en eneste engelskmann i troppen.

Det er mye å lære av Fotball-Tyskland. Som igjen har mye å takke utviklingsarbeidet i klubber i Ruhrområdet for, et arbeid som til syvende og sist kan gi stor suksess i Brasil til sommeren.

Og alle som har sett Dortmund eller Schalke spille hjemmekamper, vet hva jeg snakker om når jeg bruker ordet lidenskap. Den er påtagelig. Og ekte. I med og motgang.

Fotballen står svært sterkt og betyr så mye for så mange. Det er vi mange som er takknemlige for. Det har gitt mange uforglemmelige øyeblikk, og dyktige underholdende ballspillere, spillertyper som tilfører fotballen det ekstra.

Respekt, også bak tastaturet.

Sportslig hilsen Roar