VITENSPORTEN: I barnefotballen er flesteparten av trenerne frivillige foreldre som prøver å tilrettelegge for at barna skal få gode opplevelser. Kunnskapen og kompetansen varierer – noen med mye erfaring fra tidligere (uformell kompetanse), og både uformell og formell kompetanse gjennom ulike kurs (f.eks. grasrottreneren).
I mediene, og innenfor kretser og forbund, framheves det jevnlig at vi trenger flere kvinnelige trenere, både på toppnivå og i breddefotballen. Et av punktene i NFFs strategiplan for 2020-2023 er å rekruttere flere jenter og kvinner til fotballen [1]. Ane Eide Kjærås, prosjektleder for jentesatsing i NFF, mener mammaene må se på seg selv som kandidater, og ikke bare på fedrene når det snakkes om hvem som skal bli trenere på foreldremøte [2].
Å oppfordre, satse og ønske at flere jenter og kvinner blir trenere er vel og bra, og noe vi alle, tror jeg, håper skal bli realiteten. Likevel er det et mer grunnleggende spørsmål vi fortsatt må stille: Hvordan påvirker kjønnsroller og stereotypier måten vi anser og tenker om trenerrollen, og i neste omgang hvem blir trenere?
Kjønnsrollens betydning
I Norge har likestilling kommet lenger enn i de fleste land. Likevel er vi ikke der vi ønsker å være – eller der vi tror vi er. Rollefordeling og stereotypier er fortsatt synlig og tydelig i utdanning, arbeidsmarked (fotballtrenere) og foreldrepermisjon [3] – så vi må ikke være naive og tro at ting er så bra som vi håper.
Simone de Beauvoir, en fransk filosof og forfatter, best kjent for verket «Det annet kjønn» (1949), mener kvinners rolle, i et historisk perspektiv, har vært negativt. Synet, mytene, stereotypene, fortellingene, rollene, oppgaver og atferd (som først og fremst er sosiale), har tatt utgangspunkt i hvordan kvinner har blitt (an)sett. Posisjonen og makten menn besatt – og i stor grad besitter – opprettholdes av fortid og nåtid, av lover og prinsipper; og hva som er skapt, etablert, formulert og utformet er, ja, gjort av menn [5].
Menn overvurderer egne ferdigheter
Tilbøyeligheten for gamle stereotypiske kjønnsroller hindrer mulighetene for kvinner/mødre til å ta en aktiv rolle i barnas treninger. Hvorfor menn/fedre blir trenere framfor kvinner/mødre kan ha noe med hvordan ulike kjønn ser på seg selv – og sin kompetanse. Et eksempel kan være hvordan menn i større grad har troen på egne ferdigheter, og da en tendens til å overvurdere egne ferdigheter [6].
En slik tendens kan bidra til overrepresentasjonen av menn/fedre i barnefotballen. Denne påvirkningen har ikke da bare en innvirkning på hvem som blir trenere «her og nå», men fortsetter også videre. Hvis man ser at «bare» menn/fedre er trenere, er det enkelt å tenke at de også da har mer kunnskap, kompetanse og erfaring; det blir dermed en selvoppfyllende profeti [7].
Profetien blir mer åpenbar ved å se på hvor tidlig stereotypier og kjønnsroller «etableres» hos barn; allerede i seksårsalderen dannes stereotyper og kjønnsroller [8]. Hvis jenter så tidlig blir satt i «bås» for hvilken roller de skal ha, og valg de skal ta, forestill deg hvordan det vil påvirke ambisjoner og valg når det skal «velges» foreldretrenere.
Kanskje det ikke er så enkelt som «å se seg selv som kandidater», når det er å være «kandidat» har dyptliggende sosialt konstruerte betingelser på hvilke valg man tar (og da det valget om å bli trener).
De premissene som er gitt ovenfor, gir utslag i antakelsen om hvem som skal bli, og blir, trenere.
Hva kan vi gjøre?
Først og fremst: En større bevissthet rundt egen (kjønns)rolle i samfunnet. Man må stille seg det grunnleggende spørsmål om hva og hvordan en selv gjør ting og hvor stor påvirkning «jeg» har på situasjonen. Stereotypier og roller har fortsatt en stor betydning.
For det andre: Vi som fotball-samfunn må kanskje stille noen krav til klubbene. Lage strukturer som krever, f.eks., at klubber må ha en viss prosent kvinnelige trenere, eller mer inngripende; alle lag i barnefotballen må ha trenere som er både fedre og mødre. Klubbene, kretsene og forbundet sentralt må ta tak i utdanningsstrukturene sine. Det er mange jenter som går programfag toppidrett på idrettslinjer, med fotball som idrett, og de samme jentene har da treningsledelse på vg2 og vg3.
Her ligger det en mulighet til å samarbeide tett med de lokale klubbene, gjennomføre treningsledelse i klubbene, som trenere i barne- og ungdomsfotballen. Det kan både gjøre flere jenter nysgjerrige på treneryrket, samtidig som det kanskje er nok påvirkning til at disse jentene 20 år senere «tør» å ta trenervervet når deres egne barn behøver trenere.
For det tredje: Å «oppfordre», «satse» og «ønske» er ikke nok. Kvinners stemme må ikke bare bli hørt, men faktisk lyttet til: vi lever ikke to forskjellige samfunn; vi oppfatter og opplever ting ulikt. Vi må lære å forstå deres perspektiv, rolle og utgangspunkt.
Kilder:
[2] https://www.aftenposten.no/sport/fotball/i/OQjnKO/oppfordrer-flere-fotballmammaer-til-aa-bli-trenere
[3] https://www.samfunnsforskning.no/core/aktuelt/nyheter/5-fakta-om-likestillingen-i-norge.html
[4] Det annet kjønn. Pax forlag, Oslo
[5] Det annet kjønn. Pax forlag, Oslo
[6] Gender Differences in Self-Estimated Intelligence: Exploring the Male Hubris, Female Humility Problem.https://www.frontiersin.org/articles/10.3389/fpsyg.2022.812483/full
[7] https://www.simplypsychology.org/self-fulfilling-prophecy.html#pygmalion
[8] https://www.science.org/doi/10.1126/science.aah6524