Vi har likt å fortelle eventyrhistorien om Ole Gunnar Solskjær. Om scoringene. Om triumfene. Om maikvelden i 1999 da han avgjorde Champions League-finalen på Camp Nou.
«Babyface assassin». Svigermors drøm. Gutten med gullbuksene.De små nedturene i kristiansunderens fotballiv har vi ikke snakket like høyt om: Perioder med mye benkesliting i Manchester United. Kneskaden som ødela slutten av karrièren. Den grusomme starten med Molde i 2013, som likevel endte lykkelig med cupgull.
LES OGSÅ: Solskjær hevder han går frivillig
Oppsummert var Ole Gunnar Solskjærs karrière de siste 20 årene en strålende fortelling. De små nedturene var som bagateller å regne.
Men i Cardiff kom mageplasket. De drøyt åtte månedene Solskjær fikk i Wales, var hans første ripe i lakken etter å ha entret den øverste norske fotballscenen våren 1995. Ole Gunnar Solskjær måtte gå. Og det var fullt fortjent etter elendige resultater.
Risikoprosjekt
41-åringen kan ikke klage på at han ikke fikk tid. Du får ikke god tid i fotballen, spesielt ikke i den engelske toppfotballen, der seire og tap, opprykk og nedrykk, handler om enorme pengesummer. Solskjær gikk i januar inn i jobben med åpent sinn. Det manglet ikke på advarsler, Cardiff-jobben ble omtalt som et risikoprosjekt, og i ettertid er det lett å si at Solskjær gamblet og tapte.
Den arbeidsledige manageren har kun seg selv å skylde på. Og i sosiale medier registreres en aldri så liten skadefryd over at gullgutten mislyktes til slutt.
Men hva skulle han gjøre? Sitte på gjerdet i Norge og vente helt «det riktige» tilbudet kom? Med to seriegull og ett cupgull var oppdraget i Molde utført. Solskjær er meget ambisiøs, han har tro på seg selv, og visste utmerket godt hva som lå i potten da tilbudet fra Cardiff dukket opp: Berget han plassen i Premier League i vår, og fikk et lite løft denne høsten, ville tilbud fra større og bedre klubber komme.
Solskjær visste selvfølgelig om faren for fiasko. Det var en kalkulert risiko. Men fotballtrenere med ambisjoner går ikke rundt og frykter nedrykk. Cardiff var hans sjanse.
Tabellen er fasiten
Jeg vet svært lite om det indre livet i den walisiske klubben, om hvordan samarbeidsklimaet var, om han hadde alle i klubben med «på sitt lag».
Men han hentet spillere, han fikk rullere så mye han vil på laget, han fikk gjøre endringer. Men kanskje endret han for mye for kjapt. Han fikk også en viss tid på seg, få ville reagerte om han ble sparket etter nedrykket i mai.
Det høres fint ut når trenere snakker om å bygge lag for fremtiden.
Men fasiten for enhver manager er tabellen. Den er nådeløs. Og det gjelder alle. Først resultater. Så alt det andre.
Og jeg kjøper heller ikke helt uttalelsene om at Solskjær gikk av frivillig og at partene var uenige om filosofi. Cardiff visste hva de fikk da de ansatte nordmannen. Og med seier i stedet for tap mot Norwich og Middlesbrough den siste uken ville filosofien trolig vært mer enn god nok.
Kommer tilbake
Solskjær er uansett ferdig i Cardiff, men han er ikke ferdig som manager i en alder av 41 år. Han er ikke blitt noen dårligere trener på ett år, Solskjær har helt sikkert blitt klokere, men det klaffet ikke for ham og Cardiff. Han kommer tilbake. Spørsmålet er hvor og når.
Kun han selv og de aller nærmeste vet hva som skjer. Trolig tar han seg en lang ferie.
Men en snarlig retur til norsk fotball og til et RBK som skal tilbake til røttene og 4-3-3, med Nils Arne Eggen luskende i kulissene som konsulent? Det er vrient å se for seg.
Inntil vi vet mer noteres det at torsdag 18. september ble en lite trivelig dag for norsk fotball. Norge havnet på 76. plass på den ferske FIFA-rankingen. Og Solskjær var ferdig i Cardiff.
Nå kan det kun gå én vei. Oppover. Eller?
Hareide: - Hvis du ikke har fått sparken, har du ikke vært fotballtrener
Cardiff-fansen: - Feil av klubben å ansette Solskjær