Helt fra Ingvar Stadheim ble ansatt som A-landslagssjef i fotball i 1988 har Norges Fotballforbund valgt blant sine egne.

Det gikk riktig bra i den lange Drillo-perioden på 90-tallet, mer blandet i de neste årene og ganske ille etter hvert.

Nå bør NFF vise vidsyn. Jeg skal prøve å begrunne hvorfor.

I utgangspunktet er det ikke galt å belønne NFF-folk med en toppjobb, vel å merke hvis vedkommende er den beste NFF kan finne i den store fotballverdenen. Det er ikke noe galt med en norsk trener i det hele tatt, prinsipielt. Men erfaring har vist at det også kan være smart å kikke utenfor våre grenser.

Velkjente karer

Først — la oss se på de syv siste ansettelsene. De har noe felles, noe påfallende. De har vært NFF-gutta boys, alle sammen.

Aftenpostens sportskommentator, Ola Bernhus.

Det ble ansett som et kupp da NFF ansatte Tord Grip som A-landslagstrener fra 1987, svensken som var mest kjent som Sven-Göran Erikssons assistent.Det gikk ikke bra for Grip, og NFF må ha fått en varig skrekk for utlendinger.

For nå begynte rekken med interne opprykk:

Ingvar Stadheim 1988-1990

NFF-bakgrunn: Trener for U-landslaget.

Egil Olsen 1990-1998

NFF-bakgrunn: 16 landskamper som spiller, trener for OL— og U23-landslag.

Nils Johan Semb 1998-2003

NFF-bakgrunn: Trener for U-landslaget, assistent for Olsen.

(Er nå toppfotballsjef i NFF, fra 2009).

Åge Hareide 2003-2008:

NFF-bakgrunn: 50 landskamper som spiller.

Egil Olsen 2009-2013:

Kom tilbake i påvente av Ståle Solbakken.

Ståle Solbakken

(Skulle overta i 2012, men snudde).

NFF-bakgrunn: 57 landskamper som spiller, trener for U17-landslag, assistent for Semb.

Per-Mathias Høgmo 2013-16

NFF-bakgrunn: 1 landskamp som spiller, trener U15, U16, U17 og U19. Trener kvinnelandslaget 1997-2000, trener U21 2000-03, toppfotballsjef 2006-08. Bare Hareide var uten bakgrunn som NFF-trener, men han tilhørte definitivt den indre krets av kandidater.

Det hører med at de nevnte trenere også har vært en del av, til dels sentrale, i alle fora der norske fotballtrenere har vært samlet i denne tidsperioden.

(Krever innlogging)

Hvorfor bør vi løfte blikket denne gangen? Det er flere grunner:

Nivået. En utenlandsk trener vil jobbe fra det nivået norsk fotball har i dag, dessverre lavt, og starte med et realistisk utgangspunkt, fritt fra NFF-pompøsiteten.

Holdning. En utenlandsk trener vil ikke være smittet av den vi-vet-best-holdningen som har herjet norsk toppfotball siden 1990-tallet.

Folket. Status for norsk fotball ute i folket er på et nullpunkt, og mye av kritikken (som sikkert ikke kommer NFF-toppene for øre der de vanker) går ut på at norsk fotball på toppen utgjør en klikk som steller for seg selv og hverandre.

Risikoen. NFF har ingenting å tape. Innavl-tiden har ikke gitt oss annet enn et stadig svakere landslag. Risikoen ved å ta et dristig valg, er liten. Det er vanskelig å tenke seg at en fra det øverste sjiktet i det norske fotballmiljøet evner å se landslaget med friske øyne.

Av de kandidater som nevnes i disse dager, er likevel Ståle Solbakken et godt navn, siden han de siste årene har kunnet se norsk landslagsfotball utenfra.

Men når signalene fra København sier at det ikke er aktuelt, må oppfordringen til Terje Svendsen gjentas. Ikke bestem deg før du er sikker på at det ikke finnes fotballkloke trenere utenfor landets grenser. Det er ikke sikkert letingen bør begrenses til Skandinavia heller. For det finnes gode og engelsktalende — som antagelig må være et krav - trenere Europa rundt.

Ta grep selv, Svendsen. Det er ikke å forlange at den nåværende toppfotballsjefen skal gå ut over egen vennekrets.