Hei du. Du som gikk forbi meg her om dagen i Manchester United-trøye. Den som kosta 800 spenn. Du som var på vei til O’Learys for å se laget ditt spille.

Du som utviser så mye engasjement når en gjeng verdensstjerner krangler inn ballen etter en corner, men knapt har hørt om Muhammed Keita som scoret en perle alle fotballspillere i verden hadde vært fornøyd med for et par uker tilbake.

*** Flere supporterblogger: Her finner du alle**

Du som kaller naboen din på Leirsund for scousersvin, fordi han tilfeldigvis holder med Liverpool, men ikke kunne brydd deg mindre om at den andre naboen har et gigantisk Rosenborg-flagg framme hver søndag, midt i Lillestrøm-land.

Jeg sier ikke at det du gjør er galt. Jeg sier bare at du går glipp av noe.

Vi har noe som bare er vårt

Du bor i et land med en liga der spillerne faktisk kan bo litt lenger oppi gata, selv om du ikke bor i et rikmannsstrøk. Et land der spillere møter supportere jevnlig på supporternes egne utesteder. Et land der toppfotballen aktivt brukes som et virkemiddel for å binde hele lokalsamfunn sammen.

I Norge kan et lag som var nesten borte fra kartet for bare noen år tilbake kjempe om edelt metall. I Norge har vi noe som bare er vårt. Vi deler ikke laget vårt med australiere, kinesere og indere. Vi slåss ikke med styrtrike utlendinger om billetter til kampene for lagene vi elsker.

Jeg skjønner at det er gøy å drømme om Champions League-finale, og å se klubben din presentere verdensmestre som nye spillere. Men uansett om du bare ser kampene på TV, eller faktisk tar deg råd til å reise over til England, eller Spania, eller hvor enn laget «ditt» holder til noen ganger i året, så kan du aldri føle på det samme som vi som følger norsk fotball.

Varmer selv i kalde varmegrader

Den følelsen er faktisk best på høsten. Det er noe helt eget ved å stå på en knøttliten tribune i Mjøndalen en lørdagskveld i oktober, med fem-seks varmegrader på gradestokken og en kjølig vind i ansiktet. Under flomlyset løper en blanding av lokale helter og utlendinger som ville blitt betegnet som vrakgods i den derre engelske klubben din.

Fotballen er ikke alltid vakker. Særlig ikke i Mjøndalen. Men det er ikke det som utgjør magien heller. Magien ligger i at dette er fotball i sin edleste form. Her kan fortsatt innsats, lagånd og klokskap beseire penger – slik Strømsgodset, Odd og Stabæk har gjort de siste årene, og slik Rosenborg gjorde ute i Europa på 90-tallet.

Og når du står der, så kunne du ikke brydd deg mindre om at tærne dine sist ga lyd fra seg for tre kvarter siden, at det stinker på toalettet, og at det finnes spillere der ute som ikke kan dempe en langpasning.

Dette er magi for meg

For de spillerne er dine gutter. Det er gutter du kan møte på butikken og slå av en prat med. Det er folk du og kompisene kan ha syklubb om i flere timer, selv om dere ikke har et eneste Se og Hør-oppslag å basere dere på.

Jeg kunne sikkert tilbrakt sist lørdag på Old Trafford, Anfield, Stamford Bridge eller hvilken som helst av de andre store arenaene, i en behagelig designerstol med kanonbra utsikt til noen av de beste spillerne i verden. Isteden tilbrakte jeg den på en kald kortsidetribune i Mjøndalen.

Fordi det er dette som er magi for deg. Det er dette du med Man Utd-trøya til 800 spenn går glipp av der du sitter på O’Learys.