— Det er ikke bare jeg som har fått fram tidenes norske hoppukelag. Denne kulturen er bygget opp gjennom mange år. De fire siste årene har vi endret litt på teknikken og filosofien, som har ført til at vi står med flere utøvere på et høyere nivå tidlig i karrieren. Det var målet vi hadde, sier Stöckl.

Først kom Mika Kojonkoski inn og snudde motgang til triumfer. Stöckl, som mange som på som en arvtaker til Østerrikes Alexander Pointner, ble hentet nordover for å bære arven videre.

Ingenting mer å hente

Sportssjef Clas Brede Bråthen sier det var nødvendig å se utenlands for å berge norsk hoppsport.

— Vi har vært redd for det historisk sett, men de snart siste 20 årene har vi måttet gjøre det. Det skyldes at vi på et gitt tidspunkt måtte innse at det vi hadde selv, ikke holdt. Vi hadde ikke noe valg. Det var ingenting mer å hente, sier Bråthen.

— Det var naturlig å se etter hvem som var best rundt 2002. Da var det Finland med Kojonkoski, som også hadde erfaring fra Østerrike, som kunne tilføre oss det vi trengte. Da vi senere så at Østerrike begynte å ta over, gjorde vi grundig research i hvem som da satt på det vi trengte mest. Åpenbart lyktes vi bra med ansettelsen av Alex Stöckl, sier sportssjefen.

Ingen diktator

Stöckl er arkitekten bak det mange regner som tidenes norske hoppukelag. Han har sammen med Bråthen satt sammen sitt eget superteam med Lars Haugvad (medisinsk koordinator/manuellterapeut), Thomas Hörl (smøresjef/tekniker), Andreas Vilberg (assistenttrener/dressansvarlig) og Magnus Brevig (landslagstrener).

— Styrken er at alle elsker det de driver med. Alle er veldig dedikert og får jobbe med de oppgavene de er best på. Jeg har ikke håndplukket dem alene, men var sentral i prosessen da vi satte sammen teamet. Det er folk med et fantastisk samspill, sier Stöckl.

— Apparatet er utrolig viktig. Som hovedtrener kan du ikke gjøre alt. Uten et bra støtteapparat er du sjanseløs som leder, påpeker Stöckl.

- Hvordan er du som leder?

— Jeg er ingen diktator, på ingen måte. Jeg er en samarbeider. Jeg prøver å vise retning og få folk til å være enig. Og så drar vi i samme retning. Vi har en kultur der vi utfordringer hverandre. Jeg får også kritikk innimellom, og det er veldig nyttig. Alt handler om sak og fag, og da kan du være ganske kritisk, for ingen tar det personlig.

Raknet helt

Spørsmålet er hvor norsk hoppsport ville vært uten de utenlandske impulsene.

— Som Sverige, tenker jeg. Vi ville vært der Sverige er som hoppnasjon i dag. Vi ville vært en parentes i hoppverdenen, mener Bråthen.

Svenskene er uten deltakere i årets hoppuke, sliter med rekrutteringen, og selv de gamle tradisjonelle hoppmiljøene lever fullstendig i skyggen av langrenn og ishockey. En annen stolt hoppnasjon, Finland, sliter også voldsomt.

— Finland har en form for stolthet som vi hadde fram til 2002, som fører til at man ikke henter ekstern kompetanse. Vi opplevde at vi som hoppnasjon var stolte helt til det raknet helt på starten av 2000-tallet. Litt sånn er det for Finland nå, sier Bråthen. (©NTB)