Akk, for en tung uke det har vært for alle som er glad i Brann. Det skal sies at vi ikke er ukjent med kriser og konflikter, vi er ikke ukjent med elendige resultater og ledere som er mer glad i seg selv enn klubben, men det skandaløse årsmøtet tok kaken. Aldri har verden sett maken: Et styre som blir valgt og trekker seg allerede etter 75 minutter? Det er verken komisk eller tragikomisk, det er bare tragisk. Sportsklubben Brann malte, for Gud vet hvilken gang, seg selv inn i et hjørne – og der står de fortsatt. Som om klubben ikke hadde nok av utfordringer å rutte med. Det koko-møtet kom på toppen av det fornedrende nedrykket og det administrative tomrommet.
Konflikt med seg selv
Hva er årsaken til Brann stadig er i konflikt med seg selv? Det er mange som har pekt på de store ulikhetene det er mellom idrettslaget Brann og bedriften Brann, og det tror jeg de har helt rett i. At de to ulike kulturene krasjer, er et tilbakevendende problem. Helt siden 1970-tallet har dette vært slik. Brann taklet aldri overgangen fra å være amatør til å bli profesjonell. I beste fall kan vi kalle dem for profesjonelle amatører.
Det er altså et organisatorisk problem, og så lenge det ikke blir gjort noe med de organisatoriske strukturene i klubben, vil det oppstå nye og lignende konflikter, det vil si at de på grunnplanet – hvem nå enn det måtte være – ikke godtar at næringslivsfolk tramper rundt på toppen av klubben.
Demokratisk problem
Årets årsmøte viste også at klubben har et demokratisk problem. Ikke først og fremst fordi at Tennfjord valgte å vise større lojalitet til valgkomiteen enn til årsmøtet – hvilket i seg selv er hårreisende -, men fordi Brann – klubben som hele Bergen og omegn har et nært (og betent) forhold til — har så få medlemmer, og fordi det er så få av dem som bruker stemmeretten sin. Noen få personer kan dermed, med litt strategisk planlegging, få sine representanter inn i styret.
De ulike grupperingene i klubben – gamle Brann-spillere, supporterfraksjoner, Tennfjord og co, - må forresten ikke tro at de at de har stor støtte ute blant vanlige Brann-tilhengere. Alle jeg har snakket med den siste uken er bare oppgitt. Det er ro de vil ha, og fokus på det sportslige.
Noe må gjøres
Noe av det første det nye styret må gjøre er å se på de organisatoriske og demokratiske utfordringene som Brann sliter med. Noe må gjøres.
I mellomtiden må vi legge all vår lit til mannen som førte Brann en divisjon ned, og som snart er den eneste med fast jobb i Brann, Rikard Norling. Ifølge han kommer alt til å ende bra, se bare på hva han i forrige uke sa til VG:
- Vi har en spillerstall som er mer eller mindre komplett.
- Det jeg ser, er at vi har en ung, sterk potensiell spillergruppe som har en uendelig energi. Og som vil bli utviklet. Vi har gode treningsforhold, vi har en administrasjon over meg som fungerer egentlig som vanlig.
- Om det fortsetter som det kjennes ut nå – både på treningsfeltet og i klubben er det mye som tyder på at dette kommer til å bli bra til slutt.
«Bedriften Brann er en arrogant bølle som ikke lytter til andre»
Brann-spiller tror laget kan bli bedre av bråket