Flagstaff, USA 30. april i år: På rom 227 på Embassy Suites hotell viser TV-en en basketballkamp ingen ser på. Svømmelandslaget skal snart spise middag.

Alexander Dale Oen (26) og de to yngre romkompisene Sverre Næss (20) og Sindri Jakobsson (20) sitter og prater. De fikler med en kniv Næss har kjøpt tidligere på samlingen. Dale Oen, som er eldst, og som er ekstremt opptatt av villmarksliv og norske naturhelter, viser de to andre: Sånn skal dere holde den.

Nå vil Dale Oen dusje. Han har vært ute hele dagen, og gir uttrykk for at han er kjølig.

Sverre Næss husker hva han sa, like før han gikk inn på badet.

«Eg e litt frøsen, eg!».

Hvor lang tid går det før de fatter mistanke? Kanskje 20 minutter.

Dusjer han ikke lenge? Sindri Jakobsson undrer seg først.

De diskuterer om de skal slå av og på lysbryteren, men Jakobsson sier at han ikke tør. Han tror at Dale Oen ikke vil like det.

De gjør det likevel. Ingen reaksjon. Deretter banker de på hardt. Så enda hardere. De hamrer, roper, skriker.

— Det slo meg plutselig at det handlet om tid. Jeg løp og hentet kniven min, og stakk den i nøkkelhullet og greide å dirke opp låsen på noen få sekunder, sier Sverre Næss.

De åpner døren.

Når profesjonell hjelp kommer til rom 227, setter kameratene seg på gangen utenfor. De vil ikke være i veien.

- Vi snakket med politimannen, en typisk amerikansk sheriff. Etter kort tid sa han: «Dette har jeg sett før. Det går ikke bra», sier Næss.

For første gang forteller han og Jakobsson om det som hendte, om Dale Oen som kom tilbake til hotellrommet etter en runde golf, som vanlig i godt humør.

De to var opptatt med å skjære i skoesker og gammel emballasje med den nyinnkjøpte villmarkskniven. Dale Oen hadde anbefalt den, han hadde til og med vært med og kjøpt den. Verdensmesteren i svømming var god til så mye, og læremester overfor de to 20-åringene han bodde sammen med på rommet. De så opp til ham, lyttet til det han sa, og lærte mye.

Holdt masken

Morgenen hadde som vanlig startet med en treningsøkt, men deretter kunne svømmerne ta resten av dagen fri. Alle kunne gjøre det de selv hadde mest lyst til. Skjønt Dale Oen og Næss var plukket ut til dopingkontroll etter treningen. Det var ikke noe uvanlig i det. Den eldste hadde vært med på mange slike prøver, men nå ble han litt sur. Han var misfornøyd med hvordan dopingkontrolløren satte sprøyten i armen. Hun var ikke så rutinert. Han holdt masken.

Kompisene så det.

Da Dale Oen, som likte golf uten å være god, dro ut sammen med lege Ola Rønsen og lagkamerat Aleksander Hetland, valgte romkameratene shopping på et senter i nærheten. Det var her de tidligere hadde kjøpt seg nye, billige sko. De skulle reise hjem om to dager, etter tre uker i høyden. Da klokken var omtrent halv syv, hadde landslagets ener også rukket å være innom benken til fysioterapeut Christer Kjølholt, for å få massasje. Det var rutine på samling. VM-stjernen ga aldri uttrykk for at han følte noe ubehag.

Snart var gjengen på rom 227 samlet igjen. De tre bodde ofte sammen når det var på treningsleir eller konkurranser. Dale Oen ville ha det slik. Han var moden, men kunne være barnslig fra tid til annen. Da passet det utmerket å bo med to yngre svømmere, som ville være med på tull og tøys. Og ikke minst lekesloss. Dale Oen kunne dra dem over ende på gulvet, sitte på dem, le og more seg.

- Han kunne gå oss på nervene, sier Jakobsson.

Romkameratens latter, som var spesiell, er også borte, men likevel så nær.

- Latteren kunne lyse opp et mørkt rom. Når Alex lo fikk han alle til å smile og le. Han hadde en fantastisk latter og glede, en sterk utstråling, kommer det fra Jakobsson.

Nettopp denne latteren var det Jakobsson hørte i garderoben da han skulle forberede seg til første øvelse i NM i Tøyenbadet sist sommer, etter at Dale Oen var gått bort.

Det føltes som om den avdøde kameraten var i rommet.

Trengte pause

Da islendingen, nå norsk statsborger, gikk mot bassenget, var det som om han så Dale Oen blant publikum. Senere kom en periode der Jakobsson gruet seg til å gå i vannet. Idretten var forbundet med noe trist.

Begge har mer eller mindre holdt opp med svømming, men de utelukker ikke at de kommer tilbake. De trenger tid.

Næss vil ha en pause etter mange års trening, men også et nødvendig pusterom etter det som skjedde.

Han håper å få igjen kniven som politiet tok. Han savner den, selv om han har kjøpt en helt maken.

Utålmodig

Dale Oen var utålmodig, ble fort rastløs og ville ofte finne på noe.

Som da han bestemte seg for å lære tenåringene å kjøre bil på et høydeopphold i Sierra Nevada høsten 2009. Selv om Dale Oen og Jakobsson bodde på rom sammen, mens Næss hadde enerom, hang de i hop hele tiden.

Det var ikke så mye å finne på i de spanske fjellene, men de hadde leiebil. Ungdommene hadde aldri kjørt før, men nå tok Dale Oen ansvar. Ferden gikk til en stor parkeringsplass.

Da elevene skulle kjøre, hoppet bilen av sted. Den ene satt ved rattet, med «sjåførlæreren» ved siden av seg. Den andre i baksetet. De yngste fniste og lo, men læremesteren var seriøs helt til heller ikke han klarte å holde seg lenger.

- Vi var ute og kjørte sent og tidlig. Han ga hundre prosent, forteller Næss.

- Visste landslagsledelsen om dette?

— Nei, men den får vel vite det nå, tenker jeg.

Jakobsson, som hadde kommet med familien sin fra Island til Bergen, fordi stefaren skulle spesialisere seg som ortoped på Haukeland sykehus, hadde raskt blitt kjent med profilen i det bergenske svømmemiljøet. Dale Oen ga uttrykk for at han hadde tro på islendingen og ville hjelpe ham med å komme videre.

Alltid optimist

Under høydeoppholdet i Flagstaff var det bare fire måneder siden Alexander hadde fått to priser under Idrettsgallaen på Hamar. OL i London var snaut tre måneder unna.

Den skadeplagede utøveren var i tvil om han skulle bli med til USA. Avgjørelsen ble tatt i siste liten. Han håpet at en vond skulder skulle bli bedre i løpet av tiden der.

I februar hadde han kjent smertene første gang. Da hadde landslagstrener Petter Løvberg tatt med de beste til Tenerife. Samlingen startet så bra, men det ble etter en uke umulig å trene for fullt. For utøveren som hadde blitt europamester på kortbane i Polen like før jul, som hadde ledd av triumfen, fordi den kom så overraskende, var det en trygghet å tenke på at han ville komme slagkraftig tilbake. Han mistet aldri troen.

På «gutterommet» på Embassy Suites Hotel hadde Dale Oen, slik han hadde gjort på tidligere turer, lest høyt for romkameratene sine. Alle lå i hver sin seng, mens oppleseren på sin striledialekt fortalte om Roald Amundsens polferder.

— Vi ble litt lattermilde, men det var så koselig og uhøytidelig der, og dette forteller mye om den stemningen vi hadde på rommet, sier Næss.

Begge savner Dale Oen så uendelig.

fakta

  • 30. april i USA (1. mai i Norge), døde svømmeren Alexander Dale Oen uventet under en treningsleir i Flagstaff, Arizona.

  • Han hadde da siden februar hatt smerter i skulderen, som tidlig ble tolket som nerver i klem.

  • Obduksjonsrapporten viste at 26-åringen døde av hjerteinfarkt som følge av en blodpropp i en av de tre kransarteriene.