«Sje opp, hær kjæm vi, norsk fotballs lokomotiv» runger det fra tribunene når Rosenborg spiller. Og det er selvfølgelig en deilig følelse for oss som er født i riktig by. Og i fjor, da en for Rosenborg sin del lang gulltørke var over, så var det så ufattelig deilig å stå å på tribunen og kauke ut de samme ordene vel vitende om at det var så sant som man fikk sagt det igjen. Endelig! Det har det vært i år også, men utover høsten har det sneket seg inn en aldri så liten bekymring.

Ikke en bekymring for lokomotivet, det er nemlig på vei i riktig retning. Men jeg er bekymret for selve toget. Toget virker å ha for lite drivkraft, kjøre på feil drivstoff, eller noe annet merkelig. Det fungerer i alle fall ikke som det skal, og da blir det vanskelig for lokomotivet å komme frem til målet også.

Øystein Helde Fossum

For det er nemlig et mål der fremme som ikke er nådd enda. Rosenborg er på vei tilbake til toppen, men de har overhodet ikke kommet dit ennå. Så får det høres så arrogant ut som man bare vil, men det har seg slik at i verdens vakreste by, så holder det ikke å vinne den norske ligaen. Men det er viktig å gjøre det, fordi det er første, og viktigste, skritt på veien dit vi skal.

Veien videre handler om å tørke støv av en gammel manns postulater; «Vi skal ta en kamp av gangen», «Vi skal fortsette å øve mest på det vi er gode på» og «Vi skal ha tro på at vi er i stand til å vinne mot hvem som helst».

Alt dette handler rett og slett om å holde riktig fokus for å utnytte det potensialet vi besitter på best mulig vis. Da kan vi atter en gang få bevist at tro flytter grenser, og vi kan flytte grensene for hva som er mulig for et norsk fotballag. Det er rett og slett det Rosenborg gjorde i storhetstida si, de maksimerte potensialet i de ressursene de besatt og skapte et kollektiv som til sammen var sterkere enn enkeltkomponentene det besto av.

Hvis man ser hvor langt dagens Rosenborg har kommet ved å endre sitt fokus i Norge de siste to år, hvorfor skal det da være umulig å skape noe enda større ved å skjerpe inn fokuset ytterligere på de detaljene som gir uttelling?

Og da er det ikke arrogant av Rosenborg å rette blikket sitt videre ut i verden, det er fornuftig. Det er akkurat det samme alle sammen gjør i alle andre deler av samfunnet. Det er de samme tingene som kjennetegner en bedrift som lykkes og vinner terreng i sin bransje. Det er de samme tingene politikerne ønsker å få til når de kommer i posisjon, og det er det samme folket legger vekt på når de velger sine politikere. Nemlig å stille seg følgende spørsmål; «Hvordan skaper vi best mulig resultater med de ressursene vi har til rådighet?»

Og det er i det perspektivet jeg rett og slett må spørre: «Hva f**n er det dere driver på med?» Fokuset i norsk fotball virker å være på ville veier. Ingen har noen gang skapt suksess her i verden ved å fokusere ensidig på hva som er feil med de ressursene man besitter, eller ved å skape unnskyldninger for seg selv.

Eller ved å skylde på at storebror ødelegger for den del. For det er ikke dit jeg vil, jeg sier ikke at resten av norsk fotball skal hjelpe Rosenborg. De skal hjelpe seg selv. De skal skape et best mulig Vålerenga, og et best mulig Sogndal. Som til sammen skaper et best mulig norsk fotball. Så er det slik at de ulike klubbene besitter ulike potensialer, men det er da også positivt for da vil alle ha egne kriterier for suksess. Da har alle mulighet til å skape suksess på sin måte.

Derfor så mener jeg at det er på tide man våkner opp litt. Hvor lenge skal man stå slik å si at «Vålerenga har et kjempepotensiale, vi er en storklubb selv om publikum og sportslig suksess uteblir, hadde det bare vært fire færre lag i ligaen så hadde vi vært bedre»?

Eller hvor lenge skal man godta at Solskjær kan stå å uttale at «Potensialet i Molde-laget er enormt, men det er dumt med alle kunstgressbanene som skaper begrensninger for suksessen vår», vel vitende om at Molde og Solskjær selv bidrar til dette problemet? For ikke å snakke om at man lar Fagermo stå å bable om hvor utrolig flinke de er på å få frem unge spillere fra Telemark, men at det er, vel alle andre, sin feil når Odd taper?

(for abonnenter) Det er på tide man stikker fingeren i jorda og kaller en spade for en spade og sier at dette er norsk fotball. «Det her» og «det her» er det vi har til rådighet, hvordan skal vi skape best mulig resultater?

Og da tillater jeg meg å trekke frem Rosenborg igjen. For litt over to år siden, så var Rosenborg på vei i sin fjerde sesong uten å nå sine mål. Man var i gang med å bygge ned sine egne forventninger, man var i ferd med å nedjustere sine målsetninger. Man var begynt å finne på unnskyldninger for hvorfor det ikke lengre var mulig å bli bedre.

Så kom Kåre inn og snudde på flisa. Han gjorde ikke det alene, for all del, men det var da det begynte. Noe av det første han gjorde var å knytte nærmere til seg den viktigste ressursen i klubben, nemlig arkitekten bak storhetstida. Deretter begynte man å fokusere på hva man kunne bli bedre på, og hva man allerede var gode på, i stedet for å se på alt som manglet for å nå målene sine. Resten er historie, og det har nå ført til at supportere fra øvrige klubber igjen snakker om at Rosenborg dreper norsk fotball.

I stedet for å tenke mer som Kåre selv sier til VG: «De andre må kanskje lure på hva vi driver med. Men jeg kan love en ting: Ingen her er så skarpe at vi har funnet opp noe nytt.»

For det er nettopp derfor jeg ønsker meg 90-tallet tilbake. Jeg ønsker Rosenborgs dominans velkommen selvfølgelig, men det var ikke bare det det handlet om på 90-tallet. Da handlet det om at alle i norsk fotball fikk seg et løft. Til dels for at man kopierte Rosenborg, til dels for at Rosenborgs nytjente penger ble spredt på andre klubber gjennom spillerlogistikk, men også fordi den gangen så satset flere lag på det de kunne bli best på.

Norsk fotball vil aldri ha haugevis av Messi-er, selv om vi skulle satse på teknikk aldri så mye. Heller ikke vil vi automatisk få en ekstra Messi eller to på landslaget ved å endre til tolv lag i ligaen. Men derimot kan vi bli bedre ved å høre på Ivar Koteng som sa det enkelt og greit en gang: «Det er gratis å trene». For det er det nemlig. Og det kan vi bli best på.

Vår forrige trener har også vært ute i media de siste dagene, og advarer på samme måte mot å forsøke å finne en quickfix på hvordan man kan gjøre norsk fotball bedre.

Selv om Perry har mest fokus på utviklingen av spillere fra barnsben av, så er han inne på noe veldig viktig når han tar fokus bort fra alle mulige eksterne faktorer som påvirker toppfotballen og flytter fokus tilbake til å utvikle bedre spillere. Det er nemlig kun spillerne som teller til syvende og sist, det er de som skal bli bedre til å spille fotball.

Så la oss for norsk fotballs skyld håpe at fokuset dreier mer over i riktig retning. For hva var vi egentlig gode på, den gangen vår posisjon mot resten av Europa var bedre? Vi hadde mer samspilte lag, lag som satset på å være i forkant på treningsfronten, lag som utnyttet det å ha et fysisk fortrinn mot lag fra enkelte andre nasjoner. Jeg for min del ønsker at Rosenborg skal vinne ligaen hvert år, jeg synes også det er litt godt å se at rekord etter rekord ryker nå på grunn av at vi er så overlegne.

Men det er mye morsommere å vinne ligaen etter en durabelig serieinnspurt der man har flere lag som er gode, bare de er noen prosent dårligere enn oss. La oss derfor håpe de andre norske lagene tar opp kampen ved å la seg inspirere av det Rosenborg har gjort de siste to årene, i stedet for å komme med klisjeene om penger og ressurser og «det skulle bare mangle at de vinner» og lignende.

For det er ikke pengebruken som har tatt Rosenborg tilbake til toppen denne gangen heller, det er treningskultur og lagbygging. På 90-tallet var det flere klubber som tok etter og økte nivået, jeg håper for norsk fotballs skyld at flere gjør det nå også. Og for Rosenborgs selvfølgelig, for det er ingen i Trondheim som har tenkt å abdisere fra tronen vår i jubileumssesongen som kommer.