• Innlegget er skrevet av Anders Hall Grøterud, leder Sports Marketing & Sponsorship i Gambit Hill + Knowlton

  • Følg og diskuter sportsdebatten på Twitter, bruk hashtag #sportsdebatt

Hvor mange sjanser får en liten nasjon til å vise verden hvem man er og hva man kan? Til å samle seg bak et felles løft? Til å skape unike opplevelser som varer livet ut?

Vinter-OL og Paralympics innebærer en oppmerksomhet på arrangørlandet som er helt unik. Man får verdens øyne rettet mot seg i nesten én måned (16 pluss 10 dager) og flere av arrangementene har ekstremt høye seertall.

Bare åpningsseremonien i London 2012 ble fulgt av en milliard mennesker, mens 3,5 milliarder så noe av vinterlekene i Vancouver 2010. Med reklamefrie arenaer og fokus på vertskapsbyen og landets kultur finnes det neppe en bedre mulighet til å vise verden hva Norge er i dag, hvor vi kommer fra og ikke minst hva vi kan levere, prestere og by på. Men det forutsetter at muligheten gripes.

London 2012 gjorde det i fjor sommer: Allerede på åpningsseremonien ble vi forført av Danny Boyles eksentriske anslag av engelsk attitude, historie og kultur, og lekene ble senere en oppvisning i nasjonalt engasjement, godt hjulpet tidenes britiske medaljesanking og den beste oppslutningen om Paralympics noensinne.

Noe av det som fascinerte meg var entusiasmen blant de 70 000 frivillige. De smilte, så deg på lang avstand, tilbød seg å hjelpe og var overalt i bybildet med uniformene sine.

Én av dem var Charles, en uføretrygdet 60-åring med dårlig råd og litt for mye tid. Nå sto han stolt utenfor Victoria Station i sin London 2012 uniform og ga råd til turister som meg, om raskeste vei til OL-parken i Stratford, kjøp av billetter og dagens beste kaffe. I am so proud sa han.

I London-organisasjonen søkte man aktivt etter folk ikke hadde en jobb fra før og nådde en andel på hele 39 prosent. Man lyktes med å inkludere alle aldersgrupper, samfunnslag og minoriteter i ulike deler av landet.

OL ble et felles prosjekt, og fire måneder etter lekene mente 78 prosent av den engelske befolkningen at OL i London 2012 var verdt pengene.

I London var det et premiss at alle skulle med. Det kan Oslo 2022 lære av, men fra søknadsarbeidet savner jeg konkrete løsninger for hvordan OL skal bli et nasjonalt prosjekt.

Hva med å la kontrakter om OL-oppdrag fordeles på bedrifter i hele landet, rekruttere frivillige etter kvoter fra fylkene, ta opp utøvere fra ulike landsdeler i talentprogrammene, og la Fakkelstafetten gå gjennom hele landet med nominering av lokale helter som får løpe etappene i sin egen landsdel? Skal flere folk til å se mulighetene, må de vises frem.

Arrangører av nyere tid, har vist oss at det går an å få mer ut av oppbyggingen og forberedelsene til lekene enn tidligere, og at det blir stående igjen mye av varig verdi etterpå.

Det kan være en bydel som ble løftet, idrettsanlegg som ble bygd, veier som ble ferdig før tiden eller idrettsaktiviteter for ungene som endelig kom i gang.

Men fremfor alt sitter folket igjen med en sterk felles opplevelse, en fornyet nasjonal identitet og nye helter å bli inspirert av i mange år fremover.

Å sette en verdi eller en pris på slike ting, er vanskelig. Og i sammenligningen med andre behov som vann i svømmebassenget eller flere enerom på sykehjemmet, vil et vinter-OL som oftest komme tapende ut om vi blir tvunget til å regne på det.

Men å arrangere et OL betyr ikke å si nei til velferd, men om å si ja til noe annet som er viktig, og der sjansen kommer kanskje bare en gang pr. generasjon.

Vi vet ikke hvordan verden ser ut i 2022. Hvordan det står til med den kollektive selvtilliten. Arbeidsledigheten. Eller merkevaren Norge.

Kanskje vil vi nettopp trenge at OL for å få fart på nasjonen igjen? Da kan vi komme til å angre på at vi ikke grep muligheten. Eller følte forpliktelsen til å bidra.

Som ledende vintersportsnasjon liker vi å delta i, se på og vinne medaljer i andre lands OL. I 2022 er det mye som taler for at det er vår tur til å tilby vertskapet.

Det er ikke bare en moralsk forpliktelse vi burde innfri, men også en fantastisk mulighet til å samle nasjonen ved å arrangere OL på vår norske måte. Javisst koster det litt, men det kan også være kostbart å la være.

PS! Det er Aftenposten som har invitert Anders Grøterud til å skrive dette debattinnlegget. Innholdet står for forfatterens regning, og er ikke betalt for av Gambits kunder. Vi gjør likevel oppmerksom på at Gambit Hill+Knowlton tidligere har bistått Lillehammer-regionen i forbindelse søknaden for Oslo 2022, og nå bistår nå aksjonsgruppen JO22.