Vi er tre kamper unna dommedag.

Siden Brann på overbevisende vis vant over Strømsgodset har de vært i fritt fall.

Brann-blogger Eduardo Andersen, også kjent som Doddo.

Brann har gått fra den ene skrekkelige prestasjonen til den andre. Det verste er at tre av de fire siste kampene er blitt spilt på eget gress, men i alle de tre kampene spilte Brann så tafatt og forutsigbart at poengfangsten er blitt ynkelig liten.Brann står på kanten av stupet. Enten så redder de seg med et nødskrik, ellers så faller de ned i den dypeste avgrunnen?

Ja, for dyp er den avgrunnen som så fint heter 1.-divisjon.

Det er dessverre ingenting som er først med den, lagene som spiller der er sekundær vare, og interessen for det som skjer i den divisjonen er sekterisk.

Det er langt fra sikkert at Brann vil komme tilbake på første forsøk. Et nedrykk kan bli selve undergangen for Brann som storklubb, som byens stolthet, som identitetsskaper og ikon. Det kan bli begynnelsen på slutten.

Det er ikke lenger en selvfølge at alle bergensere har nært forhold til Brann. Unge fotballinteresserte bergensere har ofte sterkere følelser for engelske og spanske lag. Nordmenn flest er i disse tider vant med å få det som de vil, og det vil ha i fotball, nærmest forlanger er vinnere. Tapere vil de ikke vedkjenne seg.

Hvis de ikke får oppleve at laget deres jevnlig tar tre poeng, hvilket en Brann-supporter vitterlig ikke gjør, hopper de av og velger heller et lag som kan gi dem det, for eksempel Chelsea eller Barcelona. Trofasthet og lojalitet er blitt fine ord du kan lese om på Facebook.

Liverpool er mye bedre enn Brann er det en del som skal påpeke overfor meg. Hvorfor spiller ikke Brann som dem?

Ja, hvorfor spiller ikke Brann som Liverpool? Hvorfor drar ikke Huseklepp de samme fintene som Messi? Hvorfor styrer ikke Norling laget som Mourinho? Fotball er jo så enkelt!

Indignasjonen svever over byen. Faen ta disse overbetalte spillerne, ropes det fra hvert et sofahjørne. Faen ta de unge spillerne som ikke er så gode som vi trodde de var, faen ta de eldre spillerne som ikke er så raske som de en gang var, faen ta den daglige lederen som ikke trekker seg, faen ta treneren som snakker så altfor fint og altfor korrekt. Faen ta frisyrene deres!

Gi oss en syndebukk, server oss et hode på et fat. Nei, forresten det er ikke så nøye, snart begynner det en kamp på TV med spillere som kan spille fotball.

Vel, det handler ikke om Brann kan spille fotball eller ei. Det handler om stolthet, det det handler om kjærlighet. Det handler om fremtiden til Bergen.

Det handler om at byen skal være mer enn en innkjørsel for cruiseturister, det handler om at den skal være mer enn Starbucks og Burger King,; det handler om at den skal være mer enn et stinkende torg, mer enn minnene om bergensk kaffe og sjokolade, mer enn gateløse narkomane, mer enn evige krangler om bybane og barbiebein. Det står om vår identitet. For hva er vel Bergen uten Brann?