Da Fredrikstad FK rykket ned fra øverste divisjon høsten 2009, var det som sin egen verste fiende. Harmoni og lojalitet er ikke de første ordene som slår meg når jeg skal beskrive stemningen i klubben og byen denne tiden.

Det var reinspikket Darwinisme, «the survival of the fittest», hvor det var regel mer enn unntak å slenge dritt om andre med samme farge på klubblogoen.

Når en har 15 eksterne fiender er det svært lite lønnsomt å starte en borgerkrig. Resultatet ble da også deretter — en smertefull sorti mot erkerival Sarpsborg 08, og en sesong i skyggenes dal på nivå to.

Det som mange forventet skulle bli en triumfferd endte med omvei om kvalik.

Der var byens stolthet til gjengjeld knusende overlegne , og viste fram mye av det som har gitt grunn til at framtiden til aristokraten i øyeblikket ser ganske lys ut.

Det har vært en kronglete vei, med en økonomisk hostemikstur som smakte vondt, men har gjort godt.

(Artikkelen fortsetter)

Tom Freeddy Aune sto midt i stormens øye, og har stått fjellstøtt. Hans integritet hevet han over mange av konfliktene, og hans ekte ønske om det beste for klubben har hele veien gitt han respekt der han har trengt respekt — i garderoben.

Han har tatt imot mye dritt i en klubb som alltid vil sammenligne seg selv med en ærerik historie, men han har aldri vært redd for å bygge team med kompetanse rundt seg, og aldri hatt grunn til å tvile på sin egen kompetanse.

Nå har han fått hjelp til å forme et lag som kan ende høyt oppe allerede denne sesongen.

Innkjøpene foran comeback-året har vært gjennomtenkte og gode. Kanskje kan det formuleres så enkelt som at der FFK tidligere har hentet navn framfor egenskaper de har hatt behov for, nå har gjort det omvendt før de har handlet.

Den spillende midtstopperen kom på plass i Jørgen Horn. Den balanserende og fysisk sterke midtbanegeneralen i Khalifa Jabbie og driblespissen i en de kjente godt fra før - Tarik.

(Artikkelen fortsetter)

Fredrikstad-trener Tom Freddy Aune (Foto: Scanpix)

Behovet for en venstrebent spiss kom i Aleksander Ruud Tveter, og allroundsspilleren i Mads Hansen.

Det siste er viktig. Jeg ser faktisk ikke mange klubber med mye bredere dekning enn rødbuksene, fordi de har ganske mange spillere som kan bekle flere roller i laget. Det bør gi stabilitet nok til at en plass blant topp-6 kan være realistisk.

Klubben som sørget for at Fredrikstad måtte svelge såret stolthet i en hel fjorårssesong, var den klubben som ønsket akkurat det mer inderlig enn noen andre. Sarpsborg 08 fant på mange måter sin egen identitet den dagen Roar Johansen overtok som trener.

Men de fikk den for alvor bekreftet den 6 november 2009 på Fredrikstad stadion.

Det blir like forenklet som feil å framstille alt som harmonisk og konfliktfritt i den blå delen av Østfold. Også her har sentrale ildsjeler forsvunnet ut døra etter intern strid, og det er aldri enkelt å skulle forvalte en overbygningsklubb etter mange lokale klubber med en sterk identitet.

Likevel er det ingenting som er i nærheten å fungere bedre som olje på et opprørt hav i fotball enn gode resultater. Sarpsborg har ikke bare levert gode, men overraskende gode resultater.

De aller fleste forhåndstips pekte i en retning for nykommeren — snarlig retur til nivået under.

Sånn kan det fortsatt ende. Likevel mener jeg klubben har vunnet en seier som kan gi en varig gevinst. De har aldri falt for fristelsen til å endre egen identitet eller de verdier som har gitt framgang over to sesonger både på og utenfor kunstgresset. Det fortjener respekt, uansett hvordan det ender.

Når en ser Sarpsborg spille fotball, blir en nesten litt forundret over å høre at det snakkes norsk blant tilskuerne.

I en liga hvor mange har arvet det samme tankegodset, riktignok omformet til eget mannskap, har Sarpsborg andre redskaper i verktøykassa.

Her spilles ballen i alle retninger, gjerne tilbake etter å ha passert et pressledd.

Her kan keeper finne på å chipe ballen over hodet på en spiss til en egen forsvarer som er under press. Her er begreper som risiko og framoverspill fremmedord, hvertfall i praksis.

Det er befriende, og berikende. Jeg er nemlig overbevist om at det tjener norsk fotball at vi blir vant med å spille mot ulike varianter av spillestil, også innenfor egen liga

Denne stilen ga dem tilførsel av oksygen på Fredrikstad stadion da de trengte det mest. Etter å ha fått et testosteronsjokk av et hjemmelag som startet kampen som om den skulle være den siste i karrieren, gjorde de noe de færreste lag i ligaen behersker.

De spilte en motstander stadig lavere i banen fordi de kombinerte ro, oveblikk og tålmodighet med godt timede bevegelser uten ball.

Øyvind Hoås spiller fotball som Eric Clapton spiller gitar , tilbakelent med en fingerspissfølelse. Hans gjennombruddspasning til Martin Wiig i 1. omgang er han alene om som spiss i denne ligaen. To ganger er Wiig gjennom. To ganger blir han hindret av Christian Gamboa. Første gang blir avgjørende.

Selvsagt er det straffe når Gamboa drar Wiig i trøya, og bringer han ut av balanse. At regelen også tilsier rødt kort er en konsekvens av at han samtidig blir fratatt en klar målsjanse. Her var Fredrikstad heldige.

Like heldige var de ikke mot slutten av kampen. Tarik Elyounussi var et enkeltmannsforetak av et angrep fra start til slutt, og ble nektet scoring av en reaksjonssterk Heier i bortemålet.

Sjansemessig var hjemmelaget best, og eksponerte Sarpsborgs utfordring defensivt. Med en diamantformasjon på midten blir det tøft å forsvare rommene foran backene/på utsiden av indreløperne. I denne kampen var det Jo Nymo Matland som fikk kjørt seg en mot en og i undertall mot en Amin Askar, som nesten aldri er dårlig.

(Artikkelen fortsetter)

Sarpsborgs var fem minutter unna en ny seier i Fredrikstad. (Foto: Scanpix)

Bortelaget falt litt sammen siste kvarteret. Å miste Joachim Jørgensen var som å punktere ene lunga. Slik han har spilt i flere av kampene er han blant ligaens mest undervurderte spillere.

Samtidig satt Simen Rafn fart i hjemmelaget, og sørget for at de nå truet fra begge sider. Duellen mellom han og en annen tenåring, Hugues Wembangomo mot slutten får stå som et symbol på at det er to klubber som har våget å gi unge norske spillere sjansen som lagde en energibombe av et lokaloppgjør. Med et sluttresultat som, tross alt, føltes rettferdig.