Stavanger (Aftenbladet): I den ene artikkelen etter den andre beskyldes agent Jim Solbakken for å drive urent spill og ulovlig dobbelvirksomhet når han er involvert i overganger for fotballspillere. Agenten selv truer med rettssak, hevder sin uskyld og understreker at han ikke gjør noe ulovlig.

For den jevne leser kan det være vanskelig å sette seg inn i de pågående artiklene om virksomheten Jim Solbakken driver gjennom det Stavanger-baserte selskapet Solution AS. I enkle trekk kan hans geskjeft forklares med at han er delaktig i kjøp og salg av fotballspillere.

Tre parter

I en overgang for en fotballspiller under kontrakt finnes det normalt tre parter. Selgende klubb, kjøpende klubb og spilleren selv. Alle disse partene kan knytte til seg en agent i forhandlingene, men reglene sier at samme agent bare kan representere og ta betalt fra én part.

Det altså ikke lov å sitte på begge sider av bordet. Dette er naturligvis for å sikre at det ikke oppstår interessekonflikter.

I SØKELYSET: Jim Solbakken blir beskyldt for å ha hatt dobbeltroller i overganger. Foto: NTB Scanpix

Kort fortalt er det dette punktet Jim Solbakken blir beskyldt for å omgås, et punkt fotballforbundene rundt om i Europa har strammet inn de siste årene og fører streng kontroll med.Denne artikkelen tar ikke stilling til hvem som har rett eller galt, men forklarer hvordan det er mulig for en agent å sitte på flere sider av bordet samtidig som vedkommende har alle papirene i orden.

Når en fotballspiller trenger en agent, tar han kontakt med den agenten han mener har best forutsetninger for å fremme sine interesser. En agent vil som regel føle hovedlojalitet til spilleren – fordi partene skal følge hverandre gjennom spillerens karriere.

Da er det normalt at spilleren og agenten skriver en representasjonskontrakt. Altså er dokument som bevitner at agenten har rett til å forhandle på vegne av spilleren.

Denne avtalen skal sendes inn til forbundet, stemples godkjent og returneres til begge parter. Først når dette er gjort har partene en gyldig avtale ifølge regelverket for agentvirksomhet.

Havner i en skuffe?

Nøyaktig her oppstår den første muligheten for en agent til å bevege seg langt inn i gråsonen og gjøre noe som er ulovlig i henhold til regelverket.

Etter at agenten har skrevet kontrakt med spilleren, kan agenten legge kontrakten i en skrivebordsskuffe – altså la være å sende den inn til forbundet for godkjenning.

På den måten sikrer agenten nærhet og lojalitet til spilleren, samtidig som han ikke låser seg. Fotballspilleren er ukjent med at han skal få en godkjent part av avtalen i retur. Han tror derfor alt er i orden og at avtalen med agenten har begynt å løpe.

Men i praksis har den ikke det.

Først når en kjøpende klubb kommer på banen, vil agenten i et slikt tilfelle ta stilling til hvilken part han kan eller får muligheten til å jobbe for. En dreven agent vil fort se potensialet og totaliteten i en forestående avtale.

I en overgang med tre parter involvert, er det også tre muligheter til å tjene penger for en agent. Dersom agenten representerer selgende klubb vil han normalt få et engangshonorar. Dette beløpet tilsvarer gjerne 5-10 prosent av salgssummen.

Agenten velger side

Dersom agenten står på kjøpende klubbs side, får han honorar av den kjøpende klubben. Honoraret blir betalt ratevis og årlig i forhold til spillerens kontraktlengde. I store overganger kan dette beløpet dreie seg om millioner.

Velger agenten å representere spilleren, får han betalt en viss prosentsats av spillerens lønn. Den prosentsatsen er som regel regulert og bestemt i det landet spilleren drar til. Agentens honorar blir ikke nødvendigvis trukket direkte fra spillerens lønn, men kan også bli betalt av klubben én gang i året. I England blir da spilleren beskattet for summen.

Først når agenten har fått oversikt over disse elementene, vil han ta stilling til hva han skal gjøre med kontrakten som ligger i skrivebordsskuffen. Velger han å la den ligge der, og heller benytte en gitt mulighet til å representere én av klubbene, oppstår tilfeller som beskrevet i det siste: Det blir hevdet at agenten har to hatter på seg.

Velger han faktisk å representere spilleren, slik den opprinnelige planen var, tas kontrakten fram, resigneres med fersk dato og sendes inn til forbundet for godkjenning. Da vil ingen merke noe som helst.

Det hender også at representasjonskontraktene, enten de er på vegne av spiller eller klubb, ikke sendes inn før overgangen er ferdig forhandlet og i boks.

Motivene

Et motiv for å gjøre det slik kan være å se hvor det er mest penger (agenthonorar) å hente, et annet er at agenten ønsker å pleie et forhold til bestemte klubber av en viss størrelse. Da handler det om å posisjonere seg og å få innpass med tanke på framtidige forretninger og avtaler.

Et tredje alternativ er muligheten til å tilpasse seg slik at overgangen gjøres best mulig for spilleren og begge klubbene. I dette scenarioet kan agenten som allerede er involvert hente inn en stråmann.

La oss si at en betrodd agent får oppdraget med å forhandle på vegne av selgende klubb. Samme agent har egentlig en representasjonskontrakt med spilleren som skal selges, men velger å la den ligge i skrivebordsskuffen.

Personen som hentes inn kan være en selvstendig agent eller advokat som tar plass på den andre siden av bordet, men som egentlig jobber på mandat og blir indirekte kontrollert av hovedagenten.

I strid med agenterklæringen

Da sikrer hovedagenten at det ikke oppstår krøll i forhandlingene, samtidig som han får honorar fra selgende klubb. Når stråmannen har forhandlet ferdig spillerens avtale, tilfaller det provisjon også til ham.

I ettertid fakturerer hovedagenten stråmannen etter en avtalt sats, slik at de i praksis deler sistnevntes honorar. Og når tiden er inne i løpet av ett år eller to, kan hovedagenten igjen tre inn som agent for spilleren og bistå ham videre i karrieren.

I teorien er altså papirene og avtalene som til slutt når fram til forbundet gyldige.

Men i praksis utøves forhandlingene i strid med regelverkets intensjon – og agenterklæringen – dokumentet agenten har signert hos forbundet hvor han lover å oppføre seg ærlig, redelig og i tråd med reglene.

FAKTA

Agenterklæringen:

«1. Jeg skal utføre min agentvirksomhet på en måte som inngir respekt og skaper tillit.

2. Jeg skal ubetinget respektere gjeldende lover, bestemmelser, retningslinjer og vedtak fattet av kompetent organ i NFF eller FIFA.

3. I forholdet til min klient, forhandlingsparter og andre involverte skal jeg opptre sannferdig, tydelig og objektivt.

4. Jeg skal beskytte min klients interesser innenfor gjeldende regelverk og i samsvar med fair play, samt sørge for klare og tydelige juridiske forhold.

5. Jeg skal uten unntak respektere andre parters rettigheter knyttet til bl.a. andre spilleragenters avtaleforhold.

6. Jeg skal oppfylle kravene i denne erklæring når jeg blir involvert i spørsmål eller forhold som etter sin art faller inn under regelverket for spilleragenter. Dette gjelder uavhengig av om jeg har representasjonskontrakt med noen av partene.

7. a) Jeg skal føre regnskap for min agentvirksomhet i henhold til gjeldende regnskapsregler og skal sikre at det til enhver tid foreligger tilstrekkelig dokumentasjon for alle mine disposisjoner.

b) Jeg skal oppbevare mine regnskapsbøker og bilag i henhold til gjeldende regnskapsregler.

c) Jeg vil gi NFF full tilgang til mine regnskapsbøker og bilag i forbindelse med tvister eller disiplinærsaker.

d) På forespørsel fra en klient skal jeg kunne dokumentere alle inntekter og kostnader forbundet med oppdrag for klienten.

8. Jeg vil fremme eventuelle tvister med utspring i min agentvirksomhet for Fotballens Voldgiftsordning eller FIFA for endelig avgjørelse.

Jeg bekrefter med dette at jeg har akseptert ovenstående punkter.»